Her ute ligger en kant av materiale som kraftige vinder fra solen har blåst ut, og på den andre side har ikke strålene fra sola lenger noen innflytelse.
Romsonden Voyager 2 passerte grensen i november i fjor, og forskerne har nå avkodet betydningen av målingene.
Voyager 2 er bare den andre menneskeskapte farkosten noensinne som krysser grensen. Voyager 1 gjorde det i 2012, men noen av instrumentene fungerte ikke helt som de skulle.
- Det er stort at Voyager 2 nå har passert, fordi instrumentene virker fortsatt. Nå vet vi mye mer om overgangen, og det hjelper oss med å finne ut hvordan det ser ut i Melkeveien og i det store rommet mellom stjernene, sier Anja C. Andersen, som er professor i astrofysikk og planetforskning ved Niels Bohr Institutet ved Københavns Universitet.
Målingene til Voyager 2 har nettopp blitt publisert i fem nye studier i det vitenskapelige tidsskriftet Nature Astronomy.
Solen sender materiale til sidene som en snøplog
Da Voyager 1 fløy ut i det interstellare rommet i 2012, oppdaget man det først flere måneder senere. Det skyldtes blant annet at det såkalte plasmainstrumentet, som måler nærværet av plasma, altså ionisert gass, ikke fungerte.
Men Voyager 2 har et intakt plasmainstrument, og en av de tingene den kunne måle da den nådde utkanten av solsystemet 5. november 2018, var en fortsatt stigende tetthet av varm og tett plasma.
- Når solen skinner, blåser den materiale til alle sider. Det kaller man solvinden. Selv om den gassen den skyver, er veldig tynn, blir den samlet i en kant i utkanten av solsystemet - litt som en snøplog som samler snø, sier Andersen.
Da Voyager 2 nådde ut på den andre siden av grensen til det interstellare rommet, k
