Tradisjonelt var det meningen at universiteter skulle gi studentene sine en forankret utdanning som skulle muliggjøre utviklingen av kritisk tenking, og viktigst av alt, å lære hvordan en lærer. Når vi nå går inn i informasjons/digitalalderen så er kunnskap og ideer essensielle kilder til økonomisk vekst. Således får utdanning, som kilden til den kunnskapen, en enda mer kritisk rolle enn tidligere.
I det siste har det pågått en diskusjon om bruken av digitale enheter i undervisning, for å utruste studentene våre til å være en fremtidig internasjonalt konkurransedyktig arbeidsstyrke. Det antas (i noen grad korrekt) at digitalisering vil fungere som et muliggjøringsverktøy for at lærerne skal kunne forbedre produktiviteten og kvaliteten på undervisningen. Regjeringen har pøst på med penger til digitalisering av utdanning, noe som har hatt lite effekt på frafallsraten på nær 50 prosent (halvparten av bachelorstudentene fullfører ikke på normert tid, 2019).
Ifølge Dr. Spitzer (2012) har muligheten til å Google og lagre informasjon, og å multitaske med digitale enheter redusert evnen til å memorere, senket konsentrasjonsevnen og svekket kognitive og læringsfunksjoner.
Abbas Strømmen-Bakhtiar
Og det var ikke på grunn av mangel på utstyr eller digitalisering (digitization, på norsk skilles det ikke mellom digitization og digitalization selv om uttrykkene betyr forskjellige ting). Jeg kommer ikke til å gå inn på frafallsproblemet, det diskuteres i dybden andre steder.
Nylig leste jeget debattinnlegg i Khronoav professor Arne Krokan med tittelen «Digitalisering, ikke digital transformasjon», som en del av den pågående digitaliseringsdebatten i Norge. Jeg syntes innlegget var både interessant og engasjerende. Etter å ha lest det tenkte jeg å legge til noen punkter til den pågående diskusjonen, der noen av disse allerede har blitt presentert i
