Denne teksten er en anmeldelse, men inneholder også en betraktning om en bestemt type tema som vi ser i mange filmer, nemlig familiemiddager.
Filmer om den store familiefesten som gjerne starter med hyggelig samvær og varme gjensynsklemmer, og ender med at alle familiens innestengte følelser kommer ut i et regn av bebreidelser og hat, kunne gjerne vært en egen sjanger. I mange filmer finner vi slike middager som en del av fortellingen. De synes å være elsket av filmskapere, sannsynligvis fordi de har potensial til å vise hele bredden av hva som kan skje i våre nære relasjoner. Middagen tvinger folk til å gjøre noe sammen, sitte nært hverandre og snakke sammen om det de har felles, enten det er hyggelige opplevelser eller traumatiske hendelser. Ikke sjelden hjelper alkoholen prosessen i gang, dersom det er behov for det.
Måltider i den familiære konteksten er et yndet tema for filmskapere. Blant de mest markante av disse filmene er danske «Festen» (Thomas Vinterbro, 1998) og svenske «Fanny og Alexander» (Ingmar Bergman, 1982).
Dersom vi skulle tenke sjangerkriterier om dette temaet, er følgende elementen
