Aud Sigrun har raust gitt meg tillatelse til å bruke hennes personlige notater fra den uka vi fotfulgte hverandre, og jeg skal prøve å bidra i teksten med mine erfaringer og kunnskap om den kroppslige leken.
Det er mandag morgen, og jeg sitter i bilen på tur til Levanger. I løpet av den kommende uken skal jeg filme barn i fri lek inne og ute i Espira Gjemble barnehage sammen med min medforsker Aud Sigrun som er pedagogisk leder i barnehagen.
FAKTA
I dag holder Rune Storli innlegget «Det har jeg aldri prøvd før, så det tror jeg sikkert at jeg kan klare» under den årlige Toddler-konferansen i regi av Kanvas.
Der setter han lys på hvordan vi kan forstå toddlernes umettelige, kroppslige utforskertrang av seg selv og sine omgivelser i et helhetlig, dynamisk utviklingsperspektiv. Hvilke konsekvenser kan dette få for hvordan vi møter de yngste i barnehagen?
Målet med konferansen er å heve kompetansen om toddlere gjennom å belyse tidsaktuelle tema. Vi vektlegger forskningen som gjøres på området og knytter denne opp mot relevante eksempler fra praksisfeltet, heter det på hjemmesiden til konferansen.
Andre foredragsholdere er Svanaug Lunde, universitetslektor ved Læringsmiljøsenteret, Universitetet i Stavanger, Richard Nykvist og Michelle Jespersen, barnehagelærere i Glitne Kanvas-barnehage, Karen Marie Eid Kaarby, førstelektor, Institutt for barnehagelæreutdanningen, OsloMet Storbyuniversitet, og Tonje Terjesen og Michael Sjøqvist, barnehagelærere i Torvbråten Kanvas-barnehage.
Filmingen skjer etter en streng protokoll der vi følger to barn hver dag og filmer systematisk etter bestemte intervaller: Barn 1: To minutt filming/ seks minutt pause/ barn 2: To minutt filming/ seks minutt pause og så videre.
Slik holder vi på til vi har seks inneklipp og seks uteklipp av hvert barn, og i løpet av uken følger vi til sammen ti barn av begge kjønn.. Alle klippene blir seinere gjenstand for detaljerte analyser sammen med tilsvarende filmklipp fra sju andre barnehager i fra Bodø i nord til Oslo i sør.
Grevlingrommet
Mens jeg sitter i bilen og kjører, tenker jeg tilbake på mitt første møte med Espira Gjemble barnehage. Forskergruppen som jeg er en del av, var på besøk for å kartlegge på det fysiske miljøet inne og ute i barnehagen og for å møte styrer og vår medforsker der.
Kort fortalt er Espira Gjemble barnehage en ombygd skole fra 80-tallet med en stor tomt på over 13 mål. I vårt første besøk i barnehagen gikk vi fra rom til rom i den avdelingen som vi skulle filme på, og de ansatte fortalte oss om hvordan rommene ble brukt og hvilke rom de opplevede som gode eller utfordrende.
Jeg husker det var særlig ett rom som ble trukket fram som problematisk og som hadde det lite smigrende navnet «Grevlingrommet».
De ansatte uttrykte tydelig misnøye med Grevlingrommet, som de forbandt med uro og lite konsentrert lek, og de visste heller ikke helt hva de kunne gjøre for å få det til å fungere bedre.
Grevlingen er jo mest kjent for å snu opp ned på hager og lage masse spetakkel om natta! De ansatte uttrykte tydelig misnøye med Grevlingrommet, som de forbandt med uro og lite konsentrert lek, og de visste heller ikke helt hva de kunne gjøre for å få det til å fungere bedre.
En måned før vi skulle starte filmingen på Espira Gjemble mottok jeg denne mailen fra Aud Sigrun:
«Vi har gjort noen endringer i det fysiske miljøet på det såkalte Grevlingrommet. Vi har flyttet ut alt av møbler og montert opp en klatrevegg + tatt opp fra gymsalen tjukkas, mange store puter og div balanse-ting.»
Det første jeg tenkte da jeg leste meldingen var at her lukter det utålmodig handlingskraft. Høsten er normalt ei travel tid
