- Vi løp rundt i skauen, fiska og bada i elva. Det var seks-sju unger til sammen i de fire husene. Da vi ble eldre utvidet vi radiusen med et par kilometer, og da var vi 10 - 12 unger til.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
Trine Hagen, forbundssekretær i Arbeidsmandsforbundet.
Brian Cliff Olguin
Dæhli ødela skigleden
De første årene var skoledagen tre timer, seint og tidlig annenhver dag. Det var en kilometer til bussholdeplassen, der det gikk rutebuss om morgningen, og skolebuss de dagene de begynte sent. Trine likte å gå på skolen. Men det var friminuttene som var best!
- Det å treffe folk å være sammen med venner, det var stor stas!
Skoletimene bød ikke på store problemer. Hun har alltid likt å lese og skrive.
- Mamma leste alltid for oss. Det var sånn det var når det ikke var så mange unger å leke med, og vi hadde ikke TV før langt ut på 1970-tallet.
Men gymtimene, det var ikke ukas høydepunkt.
- Jeg gikk i klasse med de ivrige skiløperne Jan Inge Bergseth og Bjørn Dæhli. Bjørn ødela alle gymtimene fra barneskolen og oppover, for alt skulle dreie seg ski! Og var det ikke ski, da var det fotball. Vi hadde Erling Hokstad som gymlærer, og han ble senere landslagstrener for damene i fotball.
- Så det er Bjørn Dæhli sin skyld at du ikke liker å gå på ski?
- Ja, det er i alle fall ham jeg liker å skylde på, ler Trine hjertelig.
Nei, for en ballredd skihater var ikke gym drømmen. Men de timene i musikken der de fikk lov å danse, det var storveis. Bare så synd at de måtte spille musikk i musikktimene også.
- Jeg prøvde å lære meg utallige instrumenter oppigjennom, men det er bare ikke mulig for meg å spille et instrument. Jeg pleier å si: Alle kan ikke spille - noen må danse også!
Trekkspill og Rørospols
Det var dansen som tok Trine med storm. Syv år gammel begynte hun på Gerd Moløkkens danseskole. Moløkken reiste rundt på grende- og kommunehus på hele Romerike og hadde danseskole. En gang i uka kom hun til Nannestad.
- Jeg elsket det! Jeg gikk hos Gerd fram til jeg ble tenåring, da begynte jeg i leikarringen Nanni. Der vare jeg fram til jeg flyttet til Tønsberg da jeg var 18-19 år gammel.
Valget falt lett. Begge foreldrene begynte med folkedans før døtrene, og faren var aktiv i Nannestad trekkspillklubb. I leikarringen var det dans en kveld i uka, og kurs i helgene. Det var turer, oppvisninger og obligatorisk oppmøte på 17. mai.
- Når du har vært på helgekurs for å lære Rørospols, når du har øvd inn den husken, da går det ikke an å gå i trapper etterpå!
Leikarringen var et bra sted å være i ungdomstiden.
- Det var et stort folkemusikkmiljø i bygda. Og vi var med på fester på Lyngås fra vi var 14 - 15 år gamle, sammen med mamma og pappa. Der var det folk i alle aldre, og vi lærte mye om dette og hint, ler hun.
Hun savner den aldersblandingen.
- En gang da datteren min var liten og jeg skulle på helgekurs med Arbeidsmandsforbundet, hadde jeg kjøpt billetter til Hellbillies til mamma, mannen min Rune, og Mina. Mina var seks år. Så fikk hun ikke lov å komme inn fordi de serverte alkohol! Er det mulig? Det var en utendørskonsert! Det er ikke rart at generasjonene ikke er sammen, når det er på den måten.
