LO-Aktuelt
16.10.2021
For hundre år siden var idrett en del av Norges forsvarsevne. Streikebrytere ble hentet fra den borgerlige idrettsbevegelsen. Arbeidsfolk trengte et alternativ.
Idrettsbevegelsen slik vi delvis kjenner den i dag, vokste fram på slutten av 1800-tallet. Allerede i 1861 ble Norges første landsomfattende idrettsorganisasjon stiftet: «Centralforeningen for Udbredelse af Legemsøvelser og Vaabenbrug». Forløperen til Norges idrettsforbund skulle blant annet bidra til å styrke forsvaret av Norge. Idretten var derfor i mange år plassert under Forsvarsdepartementet og Stortingets militærkomité.
Mange stridigheter
Helt fra starten har idrettsbevegelsen vært preget av sterke motsetninger. Mange idrettsledere kjempet for at idrett skulle være idrett, med konkurranser og spenning. Andre vektla hvor viktig idretten var for å bedre folkehelsen. Mens atter andre framhevet at idretten primært skulle styrke landets forsvarsevne. Men det pågikk også en politisk strid. Idretten var fra 1919 organisert i den borgerlige organisasjonen «Norges landsforbund for Idrett». Flere sentrale personer i landsforbundet var også aktive i «Samfundshjelpen», som organiserte streikebrytere under storstreiken i 1921. Det var en utvikling som måtte stoppes.
Politisk alternativ
Arbeiderpartiet, LO og partiets ungdomsorganisasjon dannet i 1921 en felles komité som skulle se på utviklingen av arbeideridretten og forholdet til det borger-lige landsforbundet. Ett hovedmål var å hindre at unge idrettsutøvere ble rekruttert som streikebrytere. Samtidig var det avgjørende for arbeiderbevegelsens framtid at ungdommen fikk et alternativt fellesskap til den borgerlige idretten. Det neste skrittet var å danne Arbeidernes Idrettsopposisjon i 1922. I oppropet fra opposisjonsmøtet heter det at så godt som alle idrettsorganisasjonene ledes av «folk som er arbeidernes direkte klassemotstandere, offiserer får stadig større og større innflytelse i de ledende organer, og de søker bevisst og planmessig å utnytte idrettsbevegelsen til fordel for sitt militaristiske og arbeiderfiendtlige samfundssyn». Hovedkonklusjonen var at idretten gjennom Landsforbundet var en del av den borger
Les opprinnelig artikkelMange stridigheter
Helt fra starten har idrettsbevegelsen vært preget av sterke motsetninger. Mange idrettsledere kjempet for at idrett skulle være idrett, med konkurranser og spenning. Andre vektla hvor viktig idretten var for å bedre folkehelsen. Mens atter andre framhevet at idretten primært skulle styrke landets forsvarsevne. Men det pågikk også en politisk strid. Idretten var fra 1919 organisert i den borgerlige organisasjonen «Norges landsforbund for Idrett». Flere sentrale personer i landsforbundet var også aktive i «Samfundshjelpen», som organiserte streikebrytere under storstreiken i 1921. Det var en utvikling som måtte stoppes.
Politisk alternativ
Arbeiderpartiet, LO og partiets ungdomsorganisasjon dannet i 1921 en felles komité som skulle se på utviklingen av arbeideridretten og forholdet til det borger-lige landsforbundet. Ett hovedmål var å hindre at unge idrettsutøvere ble rekruttert som streikebrytere. Samtidig var det avgjørende for arbeiderbevegelsens framtid at ungdommen fikk et alternativt fellesskap til den borgerlige idretten. Det neste skrittet var å danne Arbeidernes Idrettsopposisjon i 1922. I oppropet fra opposisjonsmøtet heter det at så godt som alle idrettsorganisasjonene ledes av «folk som er arbeidernes direkte klassemotstandere, offiserer får stadig større og større innflytelse i de ledende organer, og de søker bevisst og planmessig å utnytte idrettsbevegelsen til fordel for sitt militaristiske og arbeiderfiendtlige samfundssyn». Hovedkonklusjonen var at idretten gjennom Landsforbundet var en del av den borger