«Ja, det kan jeg.»
Stille kaos
På ettermiddagen 22. juli 2011 slås det katastrofealarm på Ringerike sykehus. Det ventes et ukjent antall skadde fra Utøya. Forberedelsene starter umiddelbart. Personell kalles inn. En av dem er sykepleier Turid Sparby.
«Stille kaos» er ordene hun bruker for å beskrive stemningen som møtte henne i akuttmottaket.
- Men det mener jeg egentlig ikke kaos, forklarer hun.
- Det var orden, og vi fulgte sykehusets katastrofeplan.
Men overalt var det helsepersonell, og senger og bårer sto klare. Hele sykehuset holdt pusten.
Det var langt fra hverdag.
Fant frem bandasjer, tepper, varmeflasker
Hennes oppgave var å gå inn i traumeteamet på 114, akuttmottakets traumestue. Her tok hun i bruk tiltakskort, der det sto beskrevet hvilke spesifikke oppgaver sykepleiere på dette rommet skulle ha. Sykepleiere på andre rom hadde egne kort.
Så var det bare å vente.
I etasjen over, på intensivavdelingen, forsøkte intensivsykepleier Hege Toft Bjørgen å se for seg hva hun skulle stå i.
På tv ble det rapportert om ungdommer som svømte i panikk, mens de ble beskutt.
- Vi satte opp traller med bandasjemateriell, forteller hun.
- Fant frem tepper og varmeflasker, varmet opp intravenøse væsker.
Sammen med en kollega gikk hun rundt i sykehuset og hentet pumper og annet utstyr som var på utlån.
Et annet sted i sykehuset ble et tun som var feriestengt, åpnet og gjort klar for Utøya-pasienter som kunne ligge på sengepost. Her ventet sykepleier Eva Marie Vestby, som egentlig var midt i ferie.
Hun hadde stått i butikken da telefonen ringte.
Oppførte seg likt
I henhold til katastrofeplanen ble alle pasientene triagert og registrert i et nyopprettet katastrofemottak. De lettere skadde ble tatt videre til henvisnings-poliklinikken eller røntgen. Alvorlige skadde ble sendt til akuttmottaket eller direkte til op