Det finnes gode argumenter for et tettere samarbeid mellom praksisfeltet og utdanningsinstitusjonene for å bidra til økt kvalitet i sykepleierstudentenes praksisstudier. Hensikten med artikkelen er å belyse hvordan Sykehuset Telemark HF og Universitetet i Sørøst-Norge gjennom samarbeid har løst utfordringen med å gjøre kombinerte stillinger til en realitet fremfor å være en nasjonal anbefaling. Siden det ikke foreligger entydige føringer for hvordan slike stillinger skal utformes, er det stor variasjon i form og innhold. Vi ønsker å presentere den modellen vi har valgt.
Sykepleierutdanningen i Norge har historisk sett hatt en sterk praksistradisjon. Rammeplan for sykepleierutdanningen stiller krav til at praksisstudiene skal være et samarbeid mellom utdanningsinstitusjonen og praksisfeltet (1).
Studier har vist at et velfungerende samarbeid er viktig for at studentene skal få et godt læringsutbytte i praksisstudiene (2, 3). Det er særlig praksisfeltet som opplever at det er mangler i dette samarbeidet (4-6).
På oppfordring fra Kunnskapsdepartementet etablerte Universitets- og høgskolerådet i 2014 prosjektet «Kvalitet i praksisstudier» (7). I en avsluttende rapport bekrefter rådet at det er behov for tydeligere og bedre samarbeid mellom utdannings- og praksisinstitusjoner for å avklare roller, ansvar og ressursinnsats.
Anbefalte tiltak var blant annet økt veiledningskompetanse hos praksisveiledere, bedre integrasjon mellom teori og praksis samt utstrakt bruk av kombinerte stillinger (7).
Premissene for yrket er i stadig endring
Også Norsk Sykepleierforbund (NSF) har foreslått å etablere kombinerte stillinger for å forbedre samarbeidet mellom utdanningsinstitusjonene og praksisfeltet (8). NSF har fastslått at samhandlingen bør være tett, slik at sykepleierutdanningen gir kompetanse som er i tråd med pasientenes og helsetjenestens behov (8).
Den medisinske, teknologiske og politiske utviklingen sammen med nye organisasjonsstrukturer og resultatkrav i helsetjenesten stiller kontinuerlig utdanningsinstitusjonene overfor nye utfordringer (2).
Utdanningsinstitusjoner som tilbyr bachelorutdanning i sykepleie, må forholde seg til at premissene for sykepleieres yrkesutøvelse er i stadig endring. Det er krav om oppdatert og praksisnær kunnskap, som krever samarbeid mellom praksisfeltet og utdanningsinstitusjonene (2).
Kombinerte stillinger kan være et virkemiddel for å møte kravet om bedre og tettere samarbeid om sykepleierutdanning generelt og praksisstudier spesielt. Hensikten med artikkelen er å belyse hvordan Sykehuset Telemark HF og Universitetet i Sørøst-Norge har valgt å gjøre den nasjonale anbefalingen om kombinerte stillinger til en realitet.
Som følge av at det ikke foreligger entydige føringer for hvordan kombinerte stillinger skal utformes, er det stor variasjon i form og innhold. I artikkelen presenterer vi den valgte modellen: et toårig prosjektarbeid med midlertidig ansettelse av prosjektmedarbeidere.
«Kombinerte stillinger» er et samarbeidsprosjekt
Modellen skiller seg fra andre varianter av kombinerte stillinger, da sykepleiere her ble ansatt i prosjektmedarbeiderstillinger og ikke i kombinerte stillinger. Sykehuset og universitetet har et felles ønske om og behov fo