Han er uklanderlig kledd i tiårets mote; hvit skjorte, et mønstrete, grått slips og en formløs, sort dressjakke. Ansiktsuttrykket er selvsikkert og konsentrert. Dette har han gjort før.
37-åringen er anerkjent som en av de beste etterforskerne - kanskje den aller beste - i norsk politi. Det er tre år siden han forlot voldsavsnittet i Oslo-politiet til fordel for en ettertraktet jobb hos taktisk etterforskningsavdeling ved KRIPOS - «mordkommisjonen» på folkemunne.
Elle hadde ikke vært lenge i prestisjejobben da 17-åringen Birgitte Tengs ble funnet voldtatt og drept på Karmøy i mai 1995. Etter at etterforskningen gikk i stå, bunken ble snudd og 17-åringens fetter sto alene igjen i søkelyset, var det Elle som skulle foreta avhøret. Det var en selvfølge. Han var jo den beste avhøreren Kripos hadde.
Nå skal Elle fortelle retten hvordan han fikk fetteren til å tilstå drapet.
TV2 filmer Elle på vei inn i rettssalen. Han virker fullstendig uberørt av presseoppbudet. I et brøkdels sekund flakker likevel blikket hans, og Elle ser rett inn i filmkameraet.
Er det et øyeblikks usikkerhet? Et nervøst glimt? Aner han allerede nå hva som kommer til å skje?
En sorgløs barndom
Stian Elle kom til verden 4. august 1960, som den eldste av to brødre. Han vokste opp i utkanten av 1960- og 1970-tallets Drøbak, sammen med lillebroren Bård, og foreldrene Gunnar og Berit. Det var en trygg og god tid i et lite lokalsamfunn hvor alle kjente alle.
- Vi har alltid vært en sammensveiset familie. Vi hadde det bra sammen, sier Berit Elle.
87-åringen minnes de sommerlige sykkelturene til stranda på Filtvedt. Storebror Stian som stolt fikk sitte på bagasjebrettet på mammas sykkel. Et nøysomt og enkelt liv. De to sønnene som bar inn vann i tilitersdunker på hyttetur.
- Stian var en omtenksom og ansvarsfull storebror. Han passet alltid på Bård, sier hun.
Fortsatt bor hun i huset i Skogroveien der sønnene vokste opp. I dag er tomtene små og boligene mange i nabolaget som for 50 år siden var landlig og åpent. Holterteigen var en liten utpost; et eget lite samfunn en snau kilometer fra Drøbak sentrum.
- Vi hadde en grend for oss selv, mimrer Jan Willy Karlsen.
Han vokste opp i - og overtok senere - nabohuset til Berit Elle. Karlsen og Elle-brødrene ble en naturlig del av «Holterteigen-gjengen», bestående av gutter og jenter som bodde i området. De løp rundt og lekte sammen hver eneste dag.
- Vi passet på hverandre. De eldre passet på de yngre. Når Stians tur kom, var han flink til å ta vare på de yngre barna han også. Han var en naturlig del av gjengen, sier Karlsen.
Slik var han alltid, ifølge mamma.
- En mor vil jo aldri si noe negativt om sitt barn, smiler hun.
- Men Stian var så lett å like. Så enkel å prate med. Det var lett for ham å gli inn i de fleste situasjoner.
Klassens midtpunkt
På skolen gjorde Elle akkurat det. Han passet inn. Faglig var han en gjennomsnittselev, men sosialt var han en av dem som bidro til et godt klassemiljø. En med glimt i øyet, som alltid var til å stole på.
Klassekamerat Kari Botten Karlsen, som senere giftet seg med Elles nabo Jan Willy, husker sjuåringen som satt på andre rad i A-klassen på Sogsti skole i Drøbak. Han som etter hvert begynte å gå med lang frakk og hørte på David Bowie.
- Han var en fin gutt; morsom og med herlig humor. Stian var snill og god. Han oppførte seg ordentlig, var rettskaffen. Det var ikke noen overraskelse at han ble politi, sier hun.
Ektemannen Jan Willy minnes det samme.
- Det groveste Stian noen gang gjorde, var å gå på epleslang.
Stian var snill og god. Han oppførte seg ordentlig, var rettskaffen. Det var ikke noen overraskelse at han ble politi.
Kari Botten Karlsen, klassekamerat
Rettferdighetssansen sto sterkt hos Drøbak-gutten. Elle var ikke redd for å si ifra, og han var flink til å snakke for seg. De naturlige talegavene var kanskje Elles største begavelse. «Putt på en femmer, så prater jeg», sa han en gang spøkefullt til moren.
- Hadde han ikke blitt politimann, kunne han blitt sandselger i Sahara, sier Jan Willy Karlsen.
Valget falt på politiyrket, etter at Elle som 20-åring ikke kom inn på befalsskolen på Oscarsborg. Høsten 1980 begynte han som aspirant i Oslo-politiet. Da Elle neste høst begynte i klasse Q på Politiskolen,
