Sykepleien
05.03.2021
Det er vår jobb å hjelpe pasienten med å ivareta sine grunnleggende behov i situasjoner der deres egne krefter, kunnskap eller vilje ikke strekker til.
For noen år siden intervjuet jeg «Kari» som var gift med en mann med demens. Begge var i 80-årene, og de var med i et forskningsprosjekt om hvordan det oppleves å ta imot hjelp fra helsepersonell. Vi snakket om livet deres, om hva som var utfordrende, hva som fungerte bra og hvordan det var å ta imot hjelp fra hjemmetjenesten.
Jeg avsluttet intervjuet, som jeg som regel gjør, ved å stille følgende spørsmål: «Er det noe mer du tenker vi skulle snakket om? Noe annet du tenker er viktig?» Kari så litt utforskende på meg. Det var akkurat som om hun vurderte meg. Så svarte hun - klart og tydelig: «Ja, jeg vil snakke om sex».
(Siren Eriksen)
Hvorfor er temaet så vanskelig?
Ikke mange pasienter eller pårørende er så tydelige som Kari. Seksualitet og intimitet er noe av det mest personlige vi mennesker har, og noe de fleste av oss ikke snakker så mye med andre om. Det er ikke mange pasienter som selv tar opp spørsmål om seksualitet med helsepersonell. Men det betyr ikke at det ikke er viktig for folk.
Pasienthistorier, forfatternes egne erfaringer som sykepleiere, og forskning fra flere deler av helsetjenesten (1) viser at sykepleiere heller ikke tar opp spørsmål rundt seksualitet med pasientene. Og det selv om mange pasienter ønsker det og har behov for det (2, 3, 4).
Som sykepleiere kommer vi tett på pasientene. Vi er fysisk nær, og med den største selvfølgelighet vasker vi pasienter nedentil, smører inn unge og gamle kropper med body lotion, masserer bein og setter kateter og klyster.
Vi er bevisste på kommunikasjon, vi snakker om angst og depressive symptomer, og vi spør om lukt, farge og konsistens på urin og avføring. Men seksualitet snakker de færreste av oss med pasientene om. Der er en slags «privatpraktisering» for noen få, interesserte sykepleiere. Men seksualitet er et grunnleggende behov. Hva er det som gjør at sykepleiere ikke snakker om sex? Hvorfor er det så vanskelig?
Seksualitet er et grunnleggende behov
Verdens helseorganisasjon (WHO) definerer seksualitet som et grunnleggende behov som angår alle mennesker. Seksualitet er en integrert del av et menneskes personlighet - hele livet. Seksualitet handler om mye mer enn samleie og orgasme. Det å søke nærhet, varme og kjærlighet er tett knyttet sammen med seksualitet (5). WHO snakker om seksuell helse (6), FN om seksualitet som en menneskerett (7), og i Norge har vi nylig fått en offentlig strategi for seksuell helse (8).
At seksualitet er et grunnleggende behov gjenspeiles også i norske fagbøker om grunnleggende sykepleie (9, 10) og i verktøy for kartlegging av pasienters behov for sykepleie (11, 12). Det samme gjelder i det elektroniske pasientjournalsystemet DIPS. Likevel ser pasienters seksuelle helse ut til å få lite oppmerksomhet og er sjelden nevnt i skriftlig dokumentasjon av pasienters behov for sykepleie.
Vi skal ha en helhetlig tilnærming til mennesket
Uansett hvor i Norge du utdanner deg til sykepleier, vil du lære at sykepleie skal ha en helhetlig tilnærming til mennesket. Det viktigste er å hjelpe pasienten med å ivareta det som personen selv mener er best mulig helse og livskvalitet.
Som sykepleiere er det vår jobb å hjelpe pasienten med å ivareta sine grunnleggende behov i situasjoner der personens egne krefter, kunnskap eller vilje ikke strekker til. Forskrift om nasjonal retningslinje for sykepleierutdanning (13) fremhever at sykepleiere skal ha «bred kompetanse om menneskets grunnleggende behov», samt at kunnskapen skal brukes til å sette i verk «hensiktsmessige sykepleietiltak».
Et annet viktig ansvar er å hjelpe pasienten til å mestre opplevelser og reaksjoner på sykdom og behand-ling. Den nederlandske psykoterapeuten Woet Gianotten slår fast at: «No approach in medical care deserves the term holistic as long as sexuality and intimacy have not been adressed» (14). Seksualitet er en del av helheten og bør derfor også inkluderes i helhetlig sykepleie.
Sykepleiere trenger kunnskap
Som sykeple
Gå til medietJeg avsluttet intervjuet, som jeg som regel gjør, ved å stille følgende spørsmål: «Er det noe mer du tenker vi skulle snakket om? Noe annet du tenker er viktig?» Kari så litt utforskende på meg. Det var akkurat som om hun vurderte meg. Så svarte hun - klart og tydelig: «Ja, jeg vil snakke om sex».
(Siren Eriksen)
Hvorfor er temaet så vanskelig?
Ikke mange pasienter eller pårørende er så tydelige som Kari. Seksualitet og intimitet er noe av det mest personlige vi mennesker har, og noe de fleste av oss ikke snakker så mye med andre om. Det er ikke mange pasienter som selv tar opp spørsmål om seksualitet med helsepersonell. Men det betyr ikke at det ikke er viktig for folk.
Pasienthistorier, forfatternes egne erfaringer som sykepleiere, og forskning fra flere deler av helsetjenesten (1) viser at sykepleiere heller ikke tar opp spørsmål rundt seksualitet med pasientene. Og det selv om mange pasienter ønsker det og har behov for det (2, 3, 4).
Som sykepleiere kommer vi tett på pasientene. Vi er fysisk nær, og med den største selvfølgelighet vasker vi pasienter nedentil, smører inn unge og gamle kropper med body lotion, masserer bein og setter kateter og klyster.
Vi er bevisste på kommunikasjon, vi snakker om angst og depressive symptomer, og vi spør om lukt, farge og konsistens på urin og avføring. Men seksualitet snakker de færreste av oss med pasientene om. Der er en slags «privatpraktisering» for noen få, interesserte sykepleiere. Men seksualitet er et grunnleggende behov. Hva er det som gjør at sykepleiere ikke snakker om sex? Hvorfor er det så vanskelig?
Seksualitet er et grunnleggende behov
Verdens helseorganisasjon (WHO) definerer seksualitet som et grunnleggende behov som angår alle mennesker. Seksualitet er en integrert del av et menneskes personlighet - hele livet. Seksualitet handler om mye mer enn samleie og orgasme. Det å søke nærhet, varme og kjærlighet er tett knyttet sammen med seksualitet (5). WHO snakker om seksuell helse (6), FN om seksualitet som en menneskerett (7), og i Norge har vi nylig fått en offentlig strategi for seksuell helse (8).
At seksualitet er et grunnleggende behov gjenspeiles også i norske fagbøker om grunnleggende sykepleie (9, 10) og i verktøy for kartlegging av pasienters behov for sykepleie (11, 12). Det samme gjelder i det elektroniske pasientjournalsystemet DIPS. Likevel ser pasienters seksuelle helse ut til å få lite oppmerksomhet og er sjelden nevnt i skriftlig dokumentasjon av pasienters behov for sykepleie.
Vi skal ha en helhetlig tilnærming til mennesket
Uansett hvor i Norge du utdanner deg til sykepleier, vil du lære at sykepleie skal ha en helhetlig tilnærming til mennesket. Det viktigste er å hjelpe pasienten med å ivareta det som personen selv mener er best mulig helse og livskvalitet.
Som sykepleiere er det vår jobb å hjelpe pasienten med å ivareta sine grunnleggende behov i situasjoner der personens egne krefter, kunnskap eller vilje ikke strekker til. Forskrift om nasjonal retningslinje for sykepleierutdanning (13) fremhever at sykepleiere skal ha «bred kompetanse om menneskets grunnleggende behov», samt at kunnskapen skal brukes til å sette i verk «hensiktsmessige sykepleietiltak».
Et annet viktig ansvar er å hjelpe pasienten til å mestre opplevelser og reaksjoner på sykdom og behand-ling. Den nederlandske psykoterapeuten Woet Gianotten slår fast at: «No approach in medical care deserves the term holistic as long as sexuality and intimacy have not been adressed» (14). Seksualitet er en del av helheten og bør derfor også inkluderes i helhetlig sykepleie.
Sykepleiere trenger kunnskap
Som sykeple