Høyere utdanning er et viktig nasjonalt og internasjonalt politikkområde. Statlige myndigheter legger sterke føringer for hvordan universiteter og høyskoler i Norge skal styres gjennom rammebetingelsene for driften. De må følge samme lov- og regelverk og de er underlagt mål og resultatstyring, gjennom styringsdialog og gjennom finansieringen via statsbudsjettet.
Samtidig viser flere undersøkelser at ansatte i sektoren opplever at medbestemmelsen er under press og at muligheten for demokratisk medvirkning reduseres. Dette har betydning for institusjonenes legitimitet blant egne ansatte og påvirker hvor effektivt de ledes.
Ettersom institusjonene har vokst i størrelse gjennom fusjoner, blir det stadig lenger avstand til øverste ledelse. Bjørg Halvorsen Seniorrådgiver, OsloMet
Norsk nasjonal utdanningspolitikk preges av internasjonalt samarbeid og en forventning om at høyere utdanning skal bidra til å løse kommende samfunnsutfordringer. Våre høyere utdanningsinstitusjoner er formelt autonome institusjoner, men fagmiljøenes utvikling styres i stor grad av rammebetingelser som er resultat av nasjonal og internasjonal politikk. Institusjonene står fritt til å (om)organisere seg og å foreta strategiske satsinger, men det er alltid innenfor en kontekst av rammebetingelsene gitt av staten.
Staten forholder seg til det enkelte universitet som institusjon. Det er opp til institusjonen selv å organisere sin virksomhet på en måte som får fagmiljøene på instituttnivå til å holde seg innenfor rammebetingelsene og bidra til institusjonens satsingsområde
