- Jeg husker jeg holdt hodet til bestemor i hendene mine da hun døde. Hun var helt hvit i ansiktet. Jeg tror hun hadde et hjerteinfarkt, minnes Lilledal.
Hun sitter i sofaen på kontoret hos studentprest Leni Mæland, på Studentenes hus ved Universitetet i Stavanger.
Leukemi som barn
Måneden etterpå, like før Linn Renate Lilledal fylte seks år, ble den lille jenta diagnostisert med akutt lymfoblastisk leukemi (ALL). Hun lå på isolat på sykehus i to år. Faren var ikke inne i bildet, og hun hadde ingen søsken. Det var bare hun og moren. Dermed fikk de en ekstra sterk og nær relasjon.
- Mamma var ærlig med meg da jeg spurte om jeg kunne dø.
Men med moderne behandling klarte Lilledal seg. Hun begynte på skolen åtte år gammel og kan huske at det var skummelt med så mange barn ute i skolegården. Hun hadde ikke gått i noen barnehage.
- Jeg relaterte meg til de voksne og har nok alltid følt meg eldre enn jeg er.
Hun ble aldri fanget opp av BUP for å bearbeide sykdomsopplevelsen og slet med følelsen av å henge etter, siden hun hadde gått glipp av første klasse. Etter hvert utdannet hun seg til kokk og jobbet som det i flere år.
Pårørende for dødssyk mor
I 2010 fikk moren livmorhalskreft. Det ble seks års sykdomsforløp, mens livet til Linn Renate Lilledal både ble snudd på hodet og satt på vent.
- Jeg skulle passe på at mamma fikk god behandling og var hele tiden i alarmberedskap. Mamma sa jeg hadde hoggtennene ute. I denne perioden opplevde jeg både mye omtanke og å ikke bli sett som pårørende.
I 2016 døde moren. Da var Lilledal 30 år. Det var en stor sorg i henne, samtidig som hun var rådvill. Hun kjente at hun ikke ville fortsette som kokk.
- Jeg mistet både min mor og min yrkesidentitet samtidig.
Hun fikk heldigvis god hjelp fra pårørendesenteret som hun kom i kontakt med et halvt år før moren døde. Hun brukte et år på å finne ut at det var sykepleier hun ønsket å bli, og begynte på Universitetet i Stavanger høsten 2017. Men følelsesmessig var hun ikke riktig i vater.
Leitet etter en ny retning
- Jeg hadde det, unnskyld ordbruken, helt for jævlig. Det var kun adrenalin og automatikken som dreiv meg. Jeg har arvet staheten min fra mamma.
Hun visste