To måneder senere smiler Kollerød ved tanken.
- Det var kanskje ikke helt meg.
Jan-Erik Østlie
Hyggelig streik
27-åringen har aldri gått i et 1. mai-tog - for ham har arbeidernes internasjonale kampdag bare vært en ordinær fridag. Fagorganisert ble han ikke før på nyåret. Misnøye med blant annet lønna hadde blitt et tema kollegene imellom. De bestemte seg for å melde seg inn i en fagforening, og fant fram til Handel og Kontor. HK sendte kravet om tariffavtale til Handshake Norway i mars, men ingenting skjedde. Heller ikke et meklingsmøte mellom partene fikk arbeidsgiveren til å signere avtalen som ville gi Kollerød og kollegene høyere lønn, avtalefestet pensjon og innflytelse på arbeidsplassen. Da en siste frist gikk ut i begynnelsen av juli, måtte streikeplanene iverksettes.
Hvordan var det å streike, egentlig?
Kollerød drar litt på det, før han gliser.
- Det var sommer, det var sol, og vi satt og snakket om fagbevegelse, rettigheter - det var nesten litt hyggelig!
Vi sitter i stua hjemme i kjellerleiligheten på Grålum i Sarpsborg. En 65 tommer stor tv tar opp plassen på den ene veggen. Ved siden av den grå hjørnesofaen står en pult med ikke mindre enn tre dataskjermer på. Og midt på stuebordet ligger HK-Nytt, et blad fra heimevernet, og en lokalavis for Østfold dandert i vifteform.
Vil gi tilbake
Tim-Marius Kollerød og kollegene vant fram med kravet sitt, etter tre uker i streik. Han forsikrer om at de var klare til å fortsette streiken til jul om nødvendig.
- Det var mye mindre skummelt å streike når vi først var i gang. Å treffe folk ga oss styrke til tusen.
For det var mange som stakk innom og sto streikevakt for å vise sin støtte i løpet av de tre ukene.
- Det er det jeg kommer til å huske best. Hører jeg om en streik, står jeg gjerne streikevakt sammen med dem. Det vil jeg gjerne gi tilbake.
Snart skal HK-medlemmene i Handshake Norway velge tillitsvalgt. Det ligger i kortene at det blir Kollerød, som så langt har vært kontaktperson for HK.
Noe gærent
Tim-Marius Kollerød har jobbet i Handshake Norway i halvannet år. Han driver med kundestøtte, salg og retur av varer. Han fikser jobben sin fint. Sånn har det ikke alltid vært.
- Jeg har ikke vært skoleflink, der har jeg slitt. Mora mi mente at det var noe gærent, og prøvde å få hjelp fra skolen.
Kollerød var innom BUP - barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk - uten at det kom noe mer ut av det.
Siden begynte han som lærling i salgsfaget, men fullførte aldri. Jobben i Elkjøp gikk det ganske dårlig med, Kollerød slet med konsentrasjonen. Det er vanskelig å huske beskjeder, synes han. Etter hvert tok han kontakt med Nav, og fikk begynne på et arbeidsmarkedstiltak for unge. Her produserte han fyringsved.
- For første gang i livet opplevde jeg mestringsfølelse.
AKSEPTERTE DIAGNOSEN: - Jo mer jeg leste, dess mer kjente jeg meg igjen. Det gjorde at jeg aksepterte det, sier 27-åringen.
Brian Cliff Olguin
Mistanke
Men for saksbehandleren i Nav var Kollerød et mysterium. Hvorfor havna han som møtte opp i tide og jobba og sto på, på tiltak?
- Jeg har mye å takke henne for, sier Kollerød.
Saksbehandleren ville sende Kollerød til psykolog. Hun mistenkte at han hadde Asperger syndrom - en mild form for autisme. Det er store variasjoner i hvordan syndromet arter seg, men framtredende trekk er vansker med å forstå andre mennesker og delta i sosialt samspill.
- Jeg var motvillig, det var ubehagelig å dra dit. Å gå til psykolog er en bra ting, du behøver ikke å være svak. Men stigmaet er sterkt.
Kollerød legger armene i kors.
Aksepterer diagnosen
Nav-saksbehandleren hadde rett i sine mistanker. Etter en utredning fikk Kollerød diagnosen Asperger. Det likte han ikke. Kollerød følte at han ble stemplet som dum. Men så leste han mer om hva Asperger er, og synes diagnosen ga mening.
- Oj, oj, jeg kjente meg igjen. Jeg fikk en aha-opplevelse. Jo mer jeg leste, dess mer kjente jeg meg igjen. Det gjorde at jeg aksepterte det.
Han smiler.
- Jeg har funnet ut at det ikke spiller noen rolle. Diagnosen har ikke noe å si, jeg vil ikke tenke at jeg ikke kan ting fordi jeg har Asperger. Jeg vil heller definere meg ut fra det jeg har fått til på tross av at jeg har det.
Kollerød spretter opp av sofaen, og går bort til kjellervinduet. Fra vinduskarmen drar han ut to bokser i glass. De inneholder levende maur, av to sjeldne arter.
Han viser stolt fram insektene.
- Når jeg får en interesse, er det «all in».
Rett skal være rett
Sånn var det da Kollerød og kollegene organiserte seg også. Han satte seg godt inn i hvordan prosessen fram mot tariffavtale fungerer. Og Kollerød meldte seg straks som kontaktperson, 27-åringen synes ikke det var vanskelig å stå i front.
- Jeg er utålmodig. Og jeg var ikke redd for sjefen.
Det siste er kanskje nytt.
- Jeg har alltid brydd meg for mye om ting som ikke er viktig, og har fått noia hvis jeg ikke har oppfylt forventningene til meg. Nå vil jeg gi litt mer faen.
- Du tåler å stå i en konflikt?
- Ja. Rett skal være rett. Det er frigjørende å kunne tenke at det ikke spiller noen rolle om en person blir sinna på meg.
ELEKTRISK RULLEBRETT: Når jeg får en interesse, er det «all in», forteller Tim-Marius Kollerød.
Brian Cliff Olguin
Trygg hobby
Tim-Marius Kollerød er svært interessert i dataspill. Det har han vært siden han var sju-åtte år gammel. Da han var tolv fikk han sitt første dataspill, og konstaterte at han ikke lenger trengte venner. I dag har han venner, få og gode. I tillegg til alle han kommuniserer med i spillene, da, folk fra hele verden.
- Jeg blir besatt av ett spill av gangen - det er et slags mønster.
- Hvor mye tid bruker du på å spille?
- For mye!
Han svarer kjapt. Og avslører at livet hans ikke var annerledes under koronapandemien. Det handler om jobb og gaming. Kollerød hater å ha andre planer enn det.
- Det er en trygg hobby, det er noe jeg mestrer - det har jeg jo slitt med å få til. Men det er ett sted jeg har fått det til, og det er spilling.
Kollerød synes ikke noe om at gaming blir snakket ned.
- Det er jo som om det er samfunnsfiende nummer én. Men mye spilling kan være et symptom på psykiske problemer, på at man blir mobbet, at man ikke har venner, eller har problemer hjemme. Det er mange frustrerte foreldre som har kastet ut ungen fordi de bare sitter og spiller, og så handler det om at de ikke har venner. For meg har spillingen vært en trygghet og et tilfluktssted.
Pappa nok
Tim-Marius Kollerød kom til verden på Fredrikstad sykehus for 27 år siden. Faren har han aldri møtt.
- Jeg vet hvem han er. Og han vet at jeg finnes.
Kollerød har klart seg helt fint uten den biologiske faren, synes han. For han har hatt en stefar siden han var baby. Det har ikke skilsmissen mellom stefaren og mora endret på.
- Jeg har en jeg kaller pappa. Han er faren min, ferdig snakka. Det er ikke spørsmål om noe annet.
Kollerød åpner imidlertid for å treffe den biologiske faren sin på et tidspunkt.
- Hvis jeg får barn, kan det hende at jeg tar kontakt, for å finne ut om det er noen arvelige sykdommer på den siden av familien.
«All in»
Streiken har gitt Kollerød lyst til å engasjere seg videre i fagbevegelsen. I august deltok han på HK Ungs sommerkonferanse, på tross av at han ikke pleier å delta på større arrangementer. Til det er han for introvert, mener han. På konferansen ble han invitert til en kveld med ungdomsutvalget i HK region Øst i Fredrikstad. Da rev han seg løs fra spillinga.
Han kan godt tenkte seg å ta på seg et verv i HK.
- Jeg går «all in», så får vi se hva som skjer.
Hører jeg om en streik, står jeg gjerne streikevakt sammen med dem. Det vil jeg gjerne gi tilbake.
Image-text:
Brian Cliff Olguin
«KJÆRE KAMERATER»: HK-nestleder Lena Reitan holdt appell under solidaritetsmarkeringa for de streikende ved Handshake Norway. Tim-Marius Kollerød var ukjent med sjargongen, men satte stor pris på støtten.
