Det står i samme paragraf at «Det er pressens plikt å sette et kritisk søkelys på hvordan mediene selv fyller sin samfunnsrolle». Også denne plikten tolker pressens organer så vel som det enkelte organ som å gjelde «den samlede presse». Denne bestemmelsen er derfor i praksis meningsløs, nærmest surrealistisk. Hvem som representerer «den samlede presse» sies det ingenting om.
Brudd på disse to bestemmelsene i VVP viser seg daglig i hver enkelt avis og TV-stasjon, ved at ulike syn på viktige samfunnsområder ikke kommer til uttrykk der. Heller ikke kritiserer mediene hverandre. Klage er nytteløst, siden ingen er rammet(!)
De to siterte bestemmelsene står i det som pressens organisasjoner kaller «faneparagrafen» i VVP. Den er til utvortes pryd, for det enkelte organ har i praksis ingen plikt til å oppfylle dem, selv om det faktisk står i selve VVP. Det sies heller ikke noe om at faneparagrafen er uforpliktende.
VVP kan være så selvmotsigende som den faktisk er fordi ethvert presseorgan styres av at redaktøren bestemmer hva som skal stå der. Denne styringsretten gjelder altså uten å ta hensyn til ansvaret for at ulike syn kommer til uttrykk, og det å sette kritisk søkelys på mediene selv. Hvorfor dette kravet til redaktøren likevel står i VVP kan bare «den samlede presse» svare på.
Jeg skylder å gjøre oppmerksom på at ovennevnte tekst i en annen form er sendt til Norsk Redaktørforening og til Norsk Presseforbund. Begge har svart at 1) Redaktørens frihet er uinnskrenket, 2) VVP er utmerket i sin klarhet som den er, og 3) ingen klage vil bli behandlet.
Image-text:
Begrepet «den samlede presse» er uten substans, mener Leif Osvold.
Foto: Berit Roald / NTB