Fagpressenytt

Siden samfunnssituasjonen ikke er helt som den bruker å være, avtaler vi å ringes. Det er ikke lenge siden vi snakket sammen sist, likevel har vi på tross av 54 års aldersforskjell mye til felles og alltid mye å snakke om. Vi snakker om både livet og interiørfaget. Det er både inspirerende og til ettertanke, for hadde det ikke vært for utøvere som Solveig og hennes kollegaer den gang - så hadde nok vår hverdag som interiørarkitekter i dag vært ganske så annerledes.

Utgangspunktet
Solveig Lønne Christiansen vokste opp i en stor familie med seks barn i Sandefjord. Økonomien var mager, men kreativiteten var stor, takket være en kulturelt bevisst mor. Solveig elsket Nordahl Rolfsens illustrerte lesebøker og var en stor beundrer av kunstnere som Gerhard Munthe og Teodor Kittelsen. Hun beundret spesielt Munthes bilder av rom, men interiørarkitektur var hun derimot lite kjent med.
- Jeg visste jo ikke engang hva en interiørarkitekt var for noe. Det endret seg da storebroren min, som var veldig opptatt av det jeg drev med, gav meg en bok til jul under krigen. Det var Bernt Heibergs bok «Slik vil vi bo». Den åpnet opp et nytt vindu for meg, og den inspirasjonen ble liggende i bakhodet mens jeg holdt på med alle mulig andre ting.

Fra Sandefjord til København
Det var først da moren viste henne en artikkel fra bladet «Alle Kvinner» om Skolen for Boligindretning i København, at hun for alvor tenkte at denne utdannelsen kunne være noe for henne. Og rett etter krigen, i 1948, reiste Solveig nedover.
- Det var et eventyr å komme dit og det var tre spe