Annika Stefanie Reinhold fra Humboldt-universitetet i Berlin, kom for eksempel en stund på jobben for å leke gjemsel. Ikke med kollegaene, så klart, men derimot med forskergruppas laboratorierotter.
Planen var å finne ut om det er mulig å lære rotter å leke gjemsel, uten bruk av belønning som godbiter. Og å gjøre målinger for å se hva som skjedde i hjernen på dyra.
Resultatene av forsøket var forbløffende.
Men det mest interessante spørsmålet er kanskje: Hvorfor bruker forskere tid og ressurser på å lære rotter barneleker?
Ifølge Tora Bonnevie fra Institutt for nevromedisin og bevegelsesvitenskap ved NTNU dreier det seg om langt mer enn sirkustriks. Kanskje har Reinhold og kollegaene hennes åpnet døra til helt ny innsikt i både dyrs og menneskers hjerne.
- De har funnet en måte å studere en så avansert adferd som lek i laboratoriet, med forholdsvis god vitenskapelig nøyaktighet. Adferden kan måles og deretter sammenlignes med fysiske mål som rottelyder og hjerneaktivitet, og kan dermed studeres på et helt annet nivå enn tidligere.
Skjønte reglene
Men først, til selve leken.
Forskerne hadde satt opp et helt lekerom for anledningen. Der fantes både små og store gjemmesteder. De største var store nok til å kunne skjule et mennesker.
Rommet hadde også en startboks - en liten eske som rotta kunne sitte inni når det var den som stod. Når forskeren stod, huket hun seg ned med ansiktet mot boksen. Esken kunne åpnes med fjernkontroll, og nettopp åpningen av boksen var startsignalet: Nå er leken i gang!
I løpet av noen uker lærte to ulike forskere opp ti
