1991/1992, Mogadishu
15 år gamle Ali tilbrakte all sin fritid på fotballbanen. Som minstemann i familien trengte han heller ikke å hjelpe til hjemme.
- Pappa døde da jeg var fem år, og mine fem eldre søsken passet litt ekstra på meg alle sammen. Det var de som hjalp til mest hjemme. Jeg var nok litt bortskjemt og kan ikke si at jeg hadde det spesielt vanskelig, sier han mens han skrur ned lyden på TV-en. Skiskytterrennet fortsetter stille i bakgrunnen.
I 1991 blir den stadig mer autoritære somaliske presidenten Siad Barre styrtet, og ulike klaner starter en kamp seg imellom om å komme til makta. Hovedstaden Mogadishu fylles opp med mennesker fra landsbyene. Det er frykt å se i øynene deres. Landet går gjennom en intens tørke. Det påstås at enkelte opprørsgrupper innskrenker tilgangen på den maten som finnes. Kontroll over ressurser blir et våpen. Blikkenes tomhet går over til desperasjon, og lovløshet spres i alle ledd.
- I mangel på en sentralregjering regjerte kaoset. Det var en kamp om ressursene overalt, sier Ali i et rolig toneleie som grenser til en slags tomhet.
En dag han og hans yngste søster er ute i nabolaget smeller det. Ingen vet hvem som sto bak bombeangrepet. Konsekvensene var uansett de samme.
Ali Geele våknet ikke opp igjen før på sykehuset.
- Da jeg fant ut at de hadde amputert høyrebeinet mitt fra ankelen og ned, tenkte jeg bare på om jeg skulle klare å spille fotball igjen.
Så får Ali nyheten om søstera. Splintskadene var for omfattende, og livet hennes sto ikke til å redde.
- Da innså jeg hvor heldig jeg hadde vært. Jeg lovte meg selv å aldri gi opp for noe motgang igjen.
Midlertidigheten
For familien var det dråpen som fikk begeret til å renne over. De flykter for livet og forlater sitt hjem i Mogadishu.
- Det var en veldig stor avgjørelse. Vi kjente ikke til noe annet hjem og jeg tror ikke folk flest vet hvor hardt det er å forlate sitt eget hje
