Tilbakemeldingen fra sensor var nådeløs og ganske treffende. Jeg var på mitt første masterkurs, og stilte spørsmål ved om jeg hadde valgt riktig utdanning. I et halvt år hadde jeg fortalt meg selv at jeg er først og fremst menneske - så arkitekt. Dette virker selvsagt og allmenngyldig, men det var blitt et nødvendig mantra. Det var blitt nødvendig fordi jeg, og flere med meg, hadde vært under konstant press de første tre årene på AHO. Løsningen min ble å si denne setningen og begynne å gi mer faen. Jeg tok ekstra skift som miljøarbeider i et bofellesskap, stakk på ski i helgene, var sosial med venner på kveldene. Alle de tingene som satt meg i fare for å bli stemplet som en useriøs arkitektstudent. Jeg møtte opp på skolen, og jobbet med semesteroppgaven tilsvarende det jeg følte var et minimum. I virkeligheten var det nok mer i nærheten en normal 37.5-timers uke. Til slutt leverte jeg et prosjekt som var innenfor rammene til masterkurset, men ganske blottet for innlevelse og personlighet.
Å gi faen er ikke en god følelse. Men jeg vil påstå at det også er mulig å bry seg for mye om arkitektur. I hvert fall som arkitektstudent. Dersom vi aldri ser annet enn innsiden av AHO, blir det va