Fagpressenytt

Jeg våknet opp på sykehuset. Det var natt, og livet mitt var kjørt. Ut av vinduet kunne jeg se at det regnet. Mørke tordenskyer drev mot vinduet. «Mulig TIA», hørte jeg det ble sagt. Jeg var redd, men ikke på den måten jeg pleier å være. Noe hadde sluppet taket. Alle forsto at jeg ikke kunne bli frisk. Alle bortsett fra meg. Så sa en lege: «Pasienten har en alvorlig arvelig hjertesykdom. Eneste gjenlevende av en familie på fem.»

Jeg lukket øynene, og foran meg så jeg familiebildet av mor, far, bror, og tvillingsøsteren min. Døde. Alle var borte. Jeg sto her igjen, familieløs. Hvordan hadde det skjedd, og hvorfor? Sakte hadde den genetiske arven fra mor og far satt inn. Begge var bærer av en alvorlig hjertesykdom. Begge bar sykdommen i seg, og når de møttes i stor kjærlighet og forelskelse da de var unge, ante de ikke noe om at de var syke.

Begge døde 49 år gamle.

Sykepleierne på nattevakt

Noen ganger har jeg tenkt at jeg skal leve på trass selv om jeg har en alvorlig hjertesykdom. Den natten jeg ble skjev i ansiktet, fikk jeg se hvordan omtanke i praksis kan arte seg. Jeg slumret ut o