Det er harme og hevnlyst i stemmen som bryter julefreden hjemme hos lensmann Erik Valaker i Jølster, 24. desember 1968. I stua, i etasjen over lensmannskontoret, sitter han og pakker opp gaver sammen med de tre barna.
De rekker knapt å reagere på hva som har skjedd før mannspersonen utenfor huset følger opp med et rifleskudd. Familien kaster seg ned på gulvet. Der ligger de alle fire; eneforsørger og pappa Erik, sønnen og de to døtrene.
Familien holder pusten og lurer på hva som kommer til å skje videre. Så hører de gjerningsmannens bil kjøre avsted. Lensmannen handler raskt, og sender døtrene i sikkerhet hos naboen.
12 år gamle Geir Normann Valaker, derimot, nekter å la seg evakuere.
- Jeg ville bistå, sier han i dag.
- Det ble et ekstra dilemma for faren min. Jeg ville ned i lensmannskontoret i kjelleren for å se om jeg kunne få fatt i et skytevåpen for å beskytte hjem og familie.
Nysgjerrig av natur
Dersom du er blant dem som har trådt dine studentføtter rundt i gangene på Politihøgskolen (PHS), er sjansen stor for at du har møtt eller i det minste kjenner til Geir Normann Valaker. I 29 år har han vært en del av PHS-systemet, som timelærer, høgskolelektor og avdelingsleder.
Nå er det ubønnhørlig slutt for PHS-veteranen. 65-årige Valaker har blitt pensjonist, og med det forsvinner en markant skikkelse i politiutdanningen ut fra skolens lokaler i Slemdalsveien på Majorstua for siste gang - 44 år etter at lensmannssønnen fra Sogn og Fjordane gikk inn dørene for første gang, den gangen som fersk student.
At han skulle følge sin fars fotspor inn i politi- og lensmannsetaten var imidlertid ingen selvfølge.
- Jeg hadde et ambivalent forhold til at faren min var lensmann. På den ene siden var det interessant, men på den andre siden var det noe jeg absolutt ikke ville bli, nettopp fordi faren min var politi, sier Valaker.
På rekruttskolen i militæret endret det seg. Valaker og de tre romkameratene søkte alle fire opptak på Politiskolen, og i 1977 startet han på aspirantåret sitt ved Bergen politikammer.
- Jeg var fortsatt ikke sikker på om det var politi jeg ville bli, og begynte derfor å studere mens jeg var politiaspirant. Da jeg opplevde kameratskapet i politiet, var jeg imidlertid ikke i tvil om at jeg hadde valgt riktig. Samtidig var jeg nysgjerrig av natur, og fortsatte derfor med å studere mens jeg var i aktiv tjeneste, sier 65-åringen.
I 1984, etter fem år på ordensavdelingen, var Valaker sannsynligvis en av svært få polititjenestemenn i Oslo politidistrikt med en cand.mag.-grad - forløperen til dagens bachelorutdannelse. Fagkombinasjonen i graden han tok ved Norges Idrettshøgskole, var i hvert fall unik: Idrett, historie og sosiologi.
Sosiologi var en «rød klut» i enkelte politikretser også den gang
- Sosiologi var en «rød klut» i enkelte politikretser også den gang, medgir Valaker.
Han kompenserte med å være fysisk robust, og ble av politikollegene godtatt som «likeverdig», til tross for valget av fagretning.
- Sosiologi går ut på å studere forholdet mellom mennesker, og hvordan mennesker former samfunnet rundt seg. Som ansatt på PHS har jeg forsvart sosiologifaget, og eksemplifisert hvorfor det er viktig. Sosiologi er ikke det faget studenter flest er mest engasjert i, for å si det slik. Men det er et fag som handler om å forstå ulike deler av samfunnet, noe som er viktig i politiutdanningen. Jeg har hele tiden argumentert for hvordan sosiologi faktisk kan bidra til klokskap og en større spennvidde i måten man går inn i problemstillinger på, sier Valaker.
Uortodoks etterforskning
Selv husker han godt en gang han fikk brukt sosiologibakgrunnen sin i jobben. Dette var på 1980-tallet, og det var store utfordringer i den avdelingen i Trygdeetaten som etterforsket utlendingssaker. Viktige dokumenter ble borte. Et mistenkelig branntilløp hadde oppstått, muligens påsatt. Det var ukentlige lekkasjer til media.
- Enheten lå med brukket rygg, og noen tenkte jeg kanskje kunne bidra til å se på saken på en annen måte, sier Valaker.
Istedenfor å igangsette ordinære avhør, bestemte han seg for å først lage et sosiogram - et diagram som illustrerer et sosialt nettverk av mennesker - over organisasjonen.
- Jeg tok med en skrivemaskin under armen, dro bort på Havnelageret i Oslo og samlet alle ansatte for å fortelle hvordan jeg skulle jobbe med saken. Jeg var ute etter sladder og informasjon en gjerne ikke får gjennom ordinære avhør. Jeg ville tegne et kart over alle gruppene i organisasjonen for å se hvem som kunne være mistenkelige. Dette sosiogrammet hadde jeg klart før jeg startet med ordinære avhør.
Resultatet var at Valakers kontaktperson i organisasjonen ble mistenkt.
- Han var også den som sto bak det hele. Slik fikk organisasjonen mulighet til å starte på nytt, sier han.
Valaker er ikke enig i at polititjenestemenn ikke jobbet kunnskapsbasert for 30-40 år siden; et syn som gjerne blir forfektet i omtale av gamle tiders politiarbeid.
- Det kan selvfølgelig være riktig på mange måter, men samtidig blir man
