Jeg har vært her på kvinnedagen flere år på rad, og i fjor lanserte jeg en ny bok under besøket, med tittelen Hvordan bli (en skandinavisk) feminist (Cappelen Damm, 2020). Det viste seg jo å være dårlig timing, dette å gi ut en bok fem dager før lockdown - ikke minst fordi denne boka retter seg spesielt mot det internasjonale publikum. Et av mine mål med utgivelsen var nemlig å vise fram den nordiske likestillingsmodellen, og på den måten prøve å bidra litt til feministers kamp i andre land.
Ettersom Norge topper nesten alle internasjonale likestillingsbarometre, skulle man kanskje tro at nordmenn var eksperter på dette feltet, og at vi alle gikk omkring som stolte ambassadører for den vellykkede norske poltikken. Men sånn er det dessverre ikke: Store deler av kvinnekampens historie er nærmest ukjent for de fleste, og mange bærer dessuten med seg fordommer mot dem som har kjempa før oss. Jeg tror nok at de fleste av oss tar rettighetene sine litt for gitt, nesten som om likestillingen er noe som har kommet gratis. Noe som bare ble overlevert til som en slags gave fra myndighetene. Men sannheten er jo at ingenting har kommet gratis. Våre mødre og bestemødre har kjempet fram hver millimeter, ofte med store personlige omkostninger.
En annen ting vi trenger å minne oss selv om er dette: Det er ikke sånn at våre rettigheter er hugget i stein og aldri vil kunne forsvinne. I mange land ser vi nå at det motsatte skjer: Hardt tilkjempa rettigheter blir tatt bort fra folk igjen. Som for eksempel i Polen, der kvinner for noen få uker siden mistet alle muligheter til å få utført en trygg abort.
Min absolutte favorittfilosof - Simone de Beauvoir - sa en gang: «Glem aldri at det kun kreves en politisk, en økonomisk eller en religiøs krise, f�
