Det var i sommer en kortvarig - men opphetet - debatt om hvilke statuer som bør pryde våre offentlig rom, der søkelyset også ble rettet mot Winston S. Churchill. Ingen var uenig i at han fortjener hyllest for innsatsen under den andre verdenskrigen, men noen viste også til hans rasisme og hans brutale midler for å slå ned dem som kjempet for frigjøring fra imperiet.
I tillegget ble spørsmålet stilt om hvem som ikke har fått noen minnesmerker, og om hvem som har makt til å skrive historien. Det var derfor en interessant vri da BBC World nylig lot sine korrespondenter i India, Kenya og Irland forklare hvorfor det ikke er noen Churchill-statuer i disse landene.
La oss her begrense oss til den kenyanske hovedstaden, og samtidig se på noen av Nairobis nyeste monumenter. Da er det naturlig å starte med noe som aldri før hadde hendt i britisk historie: I 2013 kom utenriksministeren offentlig med en unnskyldning for noe som hadde hendt under kolonitida, nærmere bestemt tortur og grusomme ugjerninger begått under krigen mot opprørsbevegelsen i Kenya på 1950-tallet.
Når dette har med Churchill å gjøre, er det fordi han var statsminister mellom 1951 og 1955, og fordi han støttet opp om et kolonistyre bygd på jordokkupasjon, hvitt maktmonopol, rasistiske lover og et statlig voldsapparat for å håndheve dem. De som gjorde motstand, ble av mange kalt for Mau Mau. De som sluttet seg til geriljastyrkene derimot foretrakk betegnelsen Kenya Land and Freedom Army-KLFA, som unektelig sier mer om hva kampen handlet om.
Overgrep, krigsforbrytelser og skjulte dokumenter
Den britiske regjeringens innrømmelse var et resultat av rettsforhandlinger som brakte fem saksøkere til London for å representere mange tusen som hadde forklart seg for den kenyanske Menneskerettighetskommisjonen, og som hadde deltatt i - eller blitt mistenkt for å ha støttet -frigjøringskampen.
De fem vitnene hadde bak seg lan
