I 1998-2002 gikk Colombias president Pastrana med på å overlate et stort område i Caquetá-provinsen (omtrent på størrelse med Sveits) til FARC-geriljaen, som en av forutsetningene for å komme til forhandlingsbordet. De militære var svært skeptiske, og så på dette som en ren overgivelse til noe de i likhet med sine USA-rådgivere anså som en terrorbevegelse. Jan Egeland var på dette tidspunktet FNs spesialutsending til konflikten i Colombia.
Da Caguán-forhandlingene brøt sammen og hæren ganske kjapt tok tilbake hele området, var Egelands konklusjon veldig klar: skal vi noen gang få fred i Colombia, må vi snakke med de militære og på en eller annen måte få dem med på laget.
Dermed begynte en av de mest spesielle kapitlene i norsk fredsdiplomati: organisering og finansiering av de såkalte conversatorios - samtaler - mellom den colombianske militær-ledelsen og intellektuelle, opposisjonelle og representanter for sivilsamfunn og krigens ofre i Colombia.
18 års samtaler - med norsk støtte
Dette har nå pågått uavbrutt i atten år, og spilte ifølge sentrale aktører under Havanna-forhandlingene mellom Santos-regjeringa og geriljaen en svært viktig rolle for at det til slutt ble en fredsavtale - og dermed en nobelpris til eks-president Santos (2016).
Ansvaret for disse helt diskrete samtalene ble fra starten overlatt til en amerikansk antropolog, Jennifer Schirmer, via formelle avtaler først med PRIO og seinere med SUM, Universitetet i Oslo. De siste fire åra, under og etter Havanna-forhandlingene, var det en colombiansk ikke-statlig organisasjon (Social Development Group, SDG) som overtok regien, i tett samspill med den norske ambassaden i Bogotá.
De militære erkjenner i dag at de var hardt presset i krigen mot FARC ved begynnelsen av dette århundret. Som en redningsoperasjon lanserte president Clinton i 1999 sin Plan Colomb
