I populærkulturen blir de ofte framstilt som «enkle» og latterlige.
Svært få politikerne og andre i samfunnets toppsjikt representerer dem. Mange identifiserer seg derfor lite med makta og opplever at de selv har lite makt.
De blir derfor ofte fremmedgjorte og politisk passive.
I Norge blir yrkene deres rangert nederst på rangstigen.
Slår arbeiderklassen tilbake?
Dette viser noen av analysene som kommer fram i boka «Arbeiderklassen» hvor hele 27 samfunnsforskere har bidratt.
Arbeiderklassen har lenge nærmest vært glemt av forskerne.
Men nå har den akademiske interessen økt veldig.
Noe av årsaken er Brexit og Donald Trumps seier i presidentvalget i 2016, sa en av redaktøren, Marianne Nordli Hansen, på et arrangement i forrige uke.
- Da så man at dette var en samfunnsgruppe som forskerne hadde interessert seg lite for, som nå slo tilbake.
Mer enn mann, møkk og metall
Nå har norske samfunnsforskere intervjuet folk i ulike arbeideryrker i Norge. Blant annet for å se om det er noe igjen i den politiske kraften som arbeiderklassen en gang hadde.
Noen har gått lenger enn å bare intervjue.
Julia Orupabo, forsker ved Institutt for samfunnsforskning, er en av forskerne som har bidratt i boka.
(Foto: ISF)
I nesten seks uker har hun jobbet som frivillig på to sykehjem. Dette har hun gjort for å forsøke å se verden fra ståstedet til en gruppe som sjelden har blitt forsket på, nemlig helsefagarbeiderne.
- Når vi tenker på arbeiderklassen tenker vi ofte på den mannlige industriarbeideren. Det lukter mann, møkk og metall. Vi vet mindre om faglærte som jobber i de kvinnedominerte yrkene, sier hun.
Industriarbeiderne har det blitt færre av.
Men det betyr ikke at arbeiderklassen er borte, mener redaktørene av boka, Marianne Nordli Hansen og Jørn Ljunggren.
Den har bare blitt mer mangfoldig.
Mange av dem er første- eller andre generasjons inn
