Jeg spør deg ikke om råd
Eller hva du mener jeg skal gjøre
Jeg vil bare at du lytter
Tenker høyt sammen med meg
Mens jeg prater om det jeg er opptatt av
Så kanskje jeg forstår meg selv bedre
Jeg altså
Ikke du
- Er det mulig å få henne til å komme på rommet mitt, spurte jeg sykepleieren. - Jeg klarer ikke å gå til kontoret, men jeg skulle gjerne ha snakket med henne.
- Jeg skal høre om sosionomen kan komme innom deg i løpet av dagen, men det kan ta litt tid, svarte hun.
Jeg var innlagt for fjerde uke på rad på sykehuset. Sykehus nummer to. Legene trodde de visste hva som feilet meg. Men de visste ikke helt sikkert. Jeg hadde selv insistert på å snakke med en sosionom. For min egen skyld, og ungene. Det var den sommeren alle bodde på stranda. Jeg bodde inne. Tidenes sommerferie kalte de det. Jeg skjønte ikke hva alle snakket om før en måned senere. Da var sommerkveldene allerede blitt mørke igjen. Jeg drømte bare om høst, skolestart og hverdag. For ungene mine var ferien det verste. Usikkerheten. Engstelsen. Mangel på rutiner. Hva skulle vi si? Hva skulle vi gjøre? Pappaen pendle
