Jeg har vært et par turer ute blant folk. En tur for å storhandle i butikken. En annen for å gå på Posten og gjøre noen småærender. Jeg hadde med Antibac i lomma som jeg brukte jevnlig, og jeg vasket hender så ofte som mulig underveis og når jeg kom hjem.
Jeg vet at jeg som helsepersonell utgjør den største smittefaren for pasientene.
Resten av fritiden min har jeg vært hjemme og brukt tiden på strikketøy, hus- og hagearbeid, noen nettmøter og litt serier på Ipaden innimellom. Frykten for å ta med seg det fryktede covid-19-viruset på jobb ligger der hele tiden.
Jeg vet at jeg som helsepersonell utgjør den største smittefaren for pasientene. Det tror jeg alle vi som jobber i helsevesenet, kjenner på i denne tiden.
Før jeg drar hjemmefra, kjenner jeg godt etter, enda en gang, for å forsikre meg om at jeg føler meg helt frisk. Litt småsnufsete er jeg alltid om våren, men hvordan kan jeg være sikker på at det er pollen som forårsaker det også denne gangen?
Men jo: Jeg kjenner meg helt frisk og er klar for nattevakter igjen.
Det skjer mye i avdelingen på seks dager. Noen har reist hjem. Nye pasienter er innlagt. Ofte har noen dødd siden sist vakt. Slik er det på en avdeling som rommer både lindrende pasienter, akuttplasser og pasienter som har en korttidsplass.
Rapporten tar tid som vanlig, både fordi pasientene er dårlige, slik at mye må formidles videre, og fordi vi diskuterer litt underveis. Innen kveldsvaktene har dratt hjem, har det blitt helt mørkt ute.
Min kollega og jeg starter som alltid vakta med å gå en runde for å se til alle pasientene. Noen trenger kanskje litt vann, andre en sovetablett. Hos noen må det koples ned intravenøs behandling.
Mange av pasientene har allerede sovnet. Andre ligger våkne og venter på at vi skal komme for å si god natt. Enkelte trenger en prat.
Det er en spesiell stemning i avdelingen om natten. Stille, halvmørke ganger og stuer. Bare lyden fra klokkene som ringer når noen trenger hjelp, bryter stillheten.
Som nattevakter har vi ofte litt bedre tid enn personalet har på dag- og kveldstid. Litt tid til prat og litt ekstra omsorg. Det er fint for de pasientene som har ekstra mange tanker og følelser de strever med på nattestid.
For enkelte av pasientene er besøksforbudet som pårørende er pålagt grunnet covid-19, en ekstra stor belastning. Det gjør vondt å savne de nære og kjære.
På et sykehjem er det selvsagt også slik at noen av pasientene ikke
