Kuppet ble møtt med massiv folkelig motstand og en voldelig og disproporsjonal reaksjon fra militærjuntaen. Ifølge organisasjonen AAPP (Assistance Association for Political Prisoners) har militæret tatt livet av 1297 personer siden kuppet, arrestert 7608 og utstedt arrestordre på 1954. Hærsjefen Min Aung Hlaing har ryddet sin fremste politiske rival av veien, med ambisjoner om eneveldig politisk makt.
Årsaken til kuppet handler om hærsjefens upopularitet, i sterk kontrast til Aung San Suu Kyi. Valget i november 2020 bekreftet nok en gang folkets støtte til henne og partiet National League for Democracy (NLD). Det var den utløsende faktoren for militærets intervensjon. Hærsjefen forsto at han aldri ville bli president så lenge folket fikk (be)stemme.
Aung San Suu Kyi står nå i en farse av en politisk prosess. Etter kuppet er den 76 år gamle valgvinneren anklaget for ulisensiert bruk av walkie talkie, brudd på korona-restriksjoner, valgfusk og for å ha mottatt gull i bestikkelser. De siste månedene i Myanmar har vært en tragedie. Landet er tilbake i et politisk og økonomisk uføre.
Samtidig er det viktig å se på burmesernes reaksjon som en bekreftelse på folkets kamp for demokrati. Det er dette politiske motet som bør markeres på tredveårsdagen for fredsprisen, som en påminnelse om at endringer skapes av modige enkeltpersoner og organisasjoner som risikerer alt for frihet, inkludert sitt eget liv. Slik er det for journalister som Maria Ressa og Dmitry Muratov, slik var det for Aung San Suu Kyi og slik er det for burmesere som protesterer.
Motstanden mot undertrykkelse i Myanmar har tatt ulike former, men den har vært konstant. Jeg vil påstå at Aung San Suu Kyis politiske tankesett har endret seg langt mindre enn vårt syn og vår tolkning av henne. Årsaken til endringen ligger i større grad hos oss i vesten enn hos fredsprisvinneren selv, og kan deles i tre faser: Den ikoniske, den vanskelige og den forlatte.
Den ikoniske
Fredsprisen delt ut i 1991 i Oslo Rådhus foran en tom stol, flankert av Aung San Suu Kyis mann og sønner. Det var en tid med en sterk optimisme på demokratiets vegne. Jernteppet hadde falt og tatt med seg troen på kommunismen i fallet. Revolusjonene i 1989 ga oss russisk perestrojka, polsk frigjøring, tsjekkisk transisjon og murens fall. Året etter ble Nelson Mandela løslatt og markerte slutten på apartheidpoli
