Et av de tydeligste utviklingstrekkene i universitetssektoren de siste tjue årene har vært en økning i antall midlertidig ansatte. Mellom 2001 og 2019 økte antall stipendiater fra 3400 til 6800, mens antall postdoktorstillinger vokste fra 500 til 2100. Veksten i faste stillinger har ikke vært på tilsvarende nivå, noe som innebærer at også den relative midlertidighetsandelen har økt.
Selv om man legger til grunn at ikke alle som jobber midlertidig i akademia ønsker en fast jobb i sektoren, kan man anta at økningen i midlertidighet fører til det man i arbeidslivsforskningen kaller prekarisering, altså en utvikling hvor stadig flere får en stadig mer usikker tilknytning til arbeidsmarkedet. Fra denne forskningen veit vi at prekarisering kan føre til svekket psykisk helse for den enkelte, og reduserte arbeidsvilkår for arbeiderstyrken som helhet.
Erfaringene av midlertidighet kan nok derfor tilskrives mye av ansvaretfor den høye graden av depresjon og angst man finner blant doktorgradsstipendiater, og at færre enn halvparten av postdoktorer ser lyst på karrieren sin.
På individnivå finnes det selvfølgelig store variasjoner i hvordan tilværelsen i det akademiske prekariatet oppleves. En del jobber nok relativt ubekymret, og nyter godt av alle de godene en akademisk arbeidshverdag kan gi, uten å bli plaget for mye av vissheten om at disse kan være utdelt på svært lånt tid.
Vi andre kjenner u
