Ingen andre samfunnsfag har noe i nærheten av en Nobelpris, mens økonomene nettopp har dette i Sveriges Riksbank pris i økonomisk vitenskap til minne om Alfred Nobel.
En tredje grunn til økonomifagets særstilling har å gjøre med teori. Mens fag som statsvitenskap, sosiologi og sosialantropologi preges av teorimangfold og få synteser med et flertall bak seg, er det innen den neo-klassiske økonomien et ganske enhetlig teori- og modellbyggverk. En vesentlig grunnpilar i dette byggverket er homo economicus, det vil si en snever, selvsentrert og konsistent fyr som alltid velger det mest hensiktsmessige middelet for å nå sitt veldefinerte mål. Kort sagt: En 100 prosent rasjonell aktør.
Kritikken mot den rasjonelle aktør
Å kritisere realismen i denne aktørmodellen har gjennom historien, kanskje ikke så overraskende, vært en populær akademisk øvelse i alle samfunnsfag. Bortsett fra i økonomi, naturlig nok. Mye av denne kritikken har nok vært delvis feilslått, men det lar vi ligge. Det mer interessante er at denne kritikken stort sett har prellet av økonomene som vann på gåsa. Det