Kommentator i Aftenposten, Frank Rossavik viser til den identitetspolitiske debatten som raser på Kunsthøgskolen i Oslo i sin kommentarKampen må tas på innsiden. Der peker han på at autoritære innslag og annet overspill bør lukes ut, og at kun akademia selv kan hindre identitetspolitikken i å ødelegge akademia.
Dette forutsetter åpenhet og dialog rundt identitetspolitiske utspill, og at vi som arbeider i akademia våger å stå i identitetspolitiske debatter. I lys av det som foregår bl.a. på amerikanske universiteter er det trolig mange i akademia som kjenner på en uvilje mot å ta debatten. Med fare for å bli anklaget for det ene og andre vil jeg med dette innlegget vise at det ikke bare er på Kunsthøgskolen det finnes identitetspolitiske initiativ.
Våren 2020 fikk kollegiet ved friluftslivsstudiene ved Universitetet i Sørøst-Norge (USN) et brev fra en liten gruppe studenter med krav om at friluftslivsstudiene anerkjenner at strukturell rasisme er et problem på institusjonen. Mer spesifikt gikk kravene ut på at pensum revurderes og at det aktivt blir lett etter tekster som kan perspektivere det hvite, vestlige og nasjonalistiske som tekstene på pensum representerer i dag.
Hvis tekster skrevet av ikke vestlige folk, med et ikke vestlig perspektiv, kollidere med læreplanens rammer og målsettinger, bør læreplanen og målsettingene tas opp til revurdering. Videre må rasisme problematiseres, ikke bare i pensum, men på instituttet forøvrig. Det hevdes at, hvis det på instituttet ikke er ansatt personer med annen hudfarge enn hvit, er dette aldri tilfeldig. Brevet avsluttes med et krav om en konkret plan for hvordan instituttet skal imøtekomme oppropet.
Friluftsliv har i mange tilfeller blitt koplet til nasjonal identitet i Norge og da som regel med et positivt fortegn. Samtidig har det ikke manglet kritiske bidrag som har stilt spørsmål ved hvor genuint norsk friluftsliv egentlig er, om begrepet faktisk er uoversettelig til andre språk og om f.eks. friluftslivsforskningen ikke har vært vel etnosentrisk i perioder. Det har også kommet legitim kritikk når friluftsliv er tenkt brukt til integrering, og man får inntrykk av at dette ikke bare handler om å dele noe som mange i Norge ser på som positivt og verdifullt, men om å pådytte mennesker et kulturtrekk «for at de skal bli norske».
Denne typen kritikk av friluftsliv som middel til integrering er berettiget. I 2019 ble imidlertid kritikken mer radikal. Da ble friluftsliv koplet til «hvithetens overlegenhetsideologiske rasisme». I artikkelen For å se rasismen, må vi vite hvordan hvithet virker, uttaler førsteamanuensis v
