Hun har tidligere fortalt sin historie til fagbladet «Din hørsel». Til tross for at det er tungt å rippe opp i erfaringene, stiller hun velvillig opp og forteller via e-post om sine skoleerfaringer.
- Hadde du hørt meg greit hvis vi hadde snakket med hverandre ansikt til ansikt, uten at det var støy rundt oss?
- Selvfølgelig! Jeg klarer meg veldig bra sosialt i motsetning til mange andre med nedsatt hørsel. Likevel er det mange fordommer. Enkelte tror at jeg som hørselhemmet automatisk er døv, dum eller har et sosialt handikap, forteller Marthe til Utdanning.
- Kan du tegnspråk?
- Jeg lærte meg munnavlesning da jeg var veldig liten. Foreldrene mine merket at jeg ikke responderte like godt som jevnaldrende, og etter en lang og krevende kamp mot helsevesenet fikk jeg tatt en hørselstest da jeg var vel tre år. Da jeg først fikk høreapparat, var mye språk allerede på plass, så behovet for tegnspråk eksisterte verken da eller nå.
I dette debattinnlegget skriver Kari H. A. Letrud at hun er forundret over hvor liten innsikt en del lærere har i hvordan deres egen stemme bærer ut til forsamlingen.
Barn er nysgjerrige
Fire år gammel begynte hun i barnehagen. Der brukte de hørselsteknisk utstyr som var nærmest optimalt for henne. Marthe husker ikke så mye fra barnehagetiden, men husker at hun hadde mange venner og at hun hadde det gøy både der og på fritiden.
- Var barneskolen bra for deg?
- Barneskolen var grei. Vi var jo tross alt barn, og barn gjør som oftest det de blir fortalt. Det vil si at de brukte det tekniske utstyret og behandlet meg som den jeg var, aldri annerledes selv om jeg hørte dårlig. Jeg jobber selv med barn i barneskolen i dag. Når de spør hva jeg har i ørene, er jeg ærlig og svarer. Det har ikke vært noen innvendinger mot det, og de aksepterer det svaret de mottar på samme måte som dem jeg gikk i klasse med, gjorde da vi var små.
Krevende tid på ungdomsskolen
- Hadde du utbytte av undervisningen på ungdomsskolen?
- Jeg hadde utbytte av den, men den krevde veldig mye av meg. På grunn av lite m
