I 40 år har Jon Lomøy levd i «bistandens verden», men til nyttår slutter han som Norads direktør. Mens den tidligere SV-politikeren Bård Vegar Solhjell skal overta ledelsen av Norad, går 66-årige Lomøy over i en stilling som spesialrådgiver i Utenriksdepartementet. Der skal han blant annet jobbe med regjeringens nye satsing på å styrke funksjonshemmedes rettigheter i utviklingsland.
Solidaritetsarbeid gjennom Afrika-gruppen på Universitetet i Trondheim på 70-tallet, etterfulgt av et hovedfagsarbeid om vannforsyning på landsbygda i Tanzania, ble Lomøys vei inn bistandsbransjen. En stilling som forsker i Norge ble på midten av 80-tallet byttet ut med Norad-kontoret i Dar es Salaam. Siden har det vært ulike stillinger i Norad, ambassadørposter, leder jobben i OECD-DAC og senest fire år som Norad-direktør.
- Har bistand forandret seg mye på disse 40 årene?
- Bistand har forandret seg enormt. Da jeg kom til Tanzania i 1985, drev vi prosjekter. Vi hadde cirka 85 norske eksperter fordelt utover i landet og et 40-talls fredskorpsere, med familier. Vi hadde norske skoler med norske lærere. Vi hadde back-up helsetjeneste og et eget fly som beredskap. Når vi skulle begynne et vannforsyningsprogram i Rukwa, startet vi med å sende ut et norsk byggeleder som skulle bygge boligene til alle nordmennene som skulle jobbe der. Og så rekrutterte vi de norske som skulle gjøre jobben, kjøpte inn maskiner og utstyr. Så rullet vi prosjektet ut.
- Heldigvis er det ingen bistandsgivere som vil eller har lov til å jobbe sånn nå. I dag ville det ikke falle noen inn at starten på et engasjement for å bevare skogen i Kongo var å bygge hus for 15 norske eksperter. Det er en fjern tanke.