Mupambiki har kommet til denne plassen ved biblioteket nesten hver dag i flere år. Blind på begge øynene, med munnbind som dekker nesten hele ansiktet, spiller han sine optimistiske melodier og håper at noen skal slippe litt penger i blikk-koppen han har foran seg. Jamming på keyboardet, kombinert med tigging, er slik han har tjent til livets opphold i Johannesburgs gater i over ti år.
Mupambiki kommer opprinnelig fra Masvingo i Zimbabwe. En gammel venn fra hjembyen oppfordret han til å komme til Sør-Afrika, og der traff han mange andre blinde zimbabwere.
- Jeg prøver å skrape sammen nok penger til å reise hjem og gjøre ferdig utdannelsen min. Jeg var i ferd med å utdanne meg til spesialpedagog, men jeg gikk tom for penger, forteller han under en pause i keyboardmusikken.
Fra hans faste plass på fortauet i Yeoville er det bare et par kilometer til den mørke og forfalne bygningen i sentrum, der han bor sammen med titalls andre blinde migranter fra Zimbabwe. John Zindandi (38) blir ansett som en leder i dette samfunnet, og har bodd her siden 2010. Han har vært i Sør-Afrika enda lenger, men holdt til i Central Methodist Mission i Johannesburg sentrum en periode, etter de voldelige fremmedfiendtlige angrepene i 2008, da mer enn 60 mennesker be drept.
- Til vanlig overlever jeg på tigging. Men nå for tida er det tøft, sier Zinandi. Gjennom det meste av 2020 har han og hans landsmenn i bygningen - og mange andre - strevd med å overleve på grunn av korona-nedstengninger som har redusert bevegelsesfriheten deres. Og på grunn av pandemien er det færre bilister som tør å åpne vinduene for å gi penger til tiggere på gata.
- Det er svært harde tider. Vi har ingenting, og vi har ingen som hjelper oss, sier Zinandi.
Fors