Stortingets vedtak om å bygge Universitetet i Bergen kom 9.april 1946. Landets «mørkeste dato» skulle nå også symbolisere starten på et viktig gjenreisningsarbeid. Regjeringen ønsket et fullt universitet som det i Oslo - ikke like stort, men like faglig bredt - selv om det i starten bare fikk fakulteter for realfag, humaniora og medisin. Det skulle gi økt kapasitet for forskning og gi ungdom fra alle lag og fra hele landet studiemuligheter.
UiB feiret 50 år i 1996, da var landets andre universitet ett av fire.
Andresen, Blazevic, Elvbakken
I Bergen, som i nabolandene, arbeidet lokale og regionale aktører i mellomkrigstiden for å få nye universitet. Mens det andre danske universitetet i Århus og det tredje svenske, i Gøteborg, var forankret i utdanningsinstitusjoner, vokste Universitetet i Bergen ut av forskning og formidling ved Bergens museum. Grunnsteinsnedleggelsen 25. oktober 1946 til nye fløyer på Geofysisk institutt for andre viktige realfag, markerte tydelig at et nytt universitetet skulle reises.
Lov om Universitetet i Bergen passerte Odelstinget sommeren 1948 uten debatt. Til forskjell fra loven om UiO, som den ellers tok mønster av, var demokratisering en intensjon i UiB-loven. Ikke bare professorene, også andre ansatte og studenter, fikk plass i fakultetsrådene og kunne delta ved valg av dekaner.
UiB- loven fikk også en formålsparagraf som la vekt på formidling. Forskjeller til tross, UiB skulle være en i størrelse mindre variant av UiO, med forskning og undervisning i bredden. Ingen utdanning skulle etableres uten at den var forskningsbasert. Universitetet skulle ha kombinerte stillinger, hvert enkelt professorat skulle gi økt forsknings- og undervisningskapasitet.
Universitetet i Bergen åpnet 30.8.1948. Å utdanne medisinere var spesielt viktig, legemangelen i landet var stor. Det startet med den kliniske utdanningen i samspill med Bergen kommunes sykehus på Haukeland. Kvinneklinikke
