På bakgrunn av en mindre kartlegging blant norske høyere utdanningsinstitusjoner konkluderte Gunnar Handal i 1996 med at det fremdeles var et godt stykke igjen før man kunne si seg fornøyd med hvordan søkeres utdanningsfaglige kompetanse ble vurdert og verdsatt.
En analyse av vurderinger og tilsettinger i førsteamanuensis- og professorstillinger ved fire fakultet fordelt på to norske universitet for perioden høst 2016 - vår 2018 (omfatter 248 vurderte søkere) viser at Handals konklusjon fremdeles står seg godt. Casestudien omfatter utlysningene, søknadene, vurderingene til de sakkyndige og intervjugruppene, og formell behandling ved instituttene.
Materialet viser at enkelte søkere tilkjennes undervisnings-kompetanse på sviktende grunnlag. Kari Riddervold og Gunnar Grepperud UiT Norges arktiske universitet
Hovedinntrykket er at det eksisterer en etablert praksis mer eller mindre uavhengig av de ambisjoner, krav og kriterier utdanningsinstitusjonene, og departement, legger til grunn og at det fra institusjonenes side har vært liten interesse, muligens også vilje, til oppfølging, evaluering og revisjon av denne praksisen.
Noen av de utfordringer som preger vurdering av søkeres undervisningskompetanse skal her kort oppsummeres.
Begge institusjonene legger i sine kriterier til grunn en bred forståelse av undervisningskompetanse, i tråd med anbefalinger fra Universitets- og høg
