Oppdagelsen førte til den dramatiske beslutningen om å avlive hele villreinstammen i Nordfjella på over 2000 dyr.
Nylig publiserte forsøk viser at smittestoffet som forårsaker skrantesyke i Norge er noe forskjellig fra smittestoffet man finner i USA og Canada. Opprinnelsen til smittsom skrantesyke i Norge er derfor et uløst mysterium.
«Gevir-kannibalisme» hos villrein
Alle hjortedyr har gevir, men det er bare hos reinsdyr at også hunndyra (simler) har gevir. Hos bukkene er gevir et statussymbol og våpen under brunsten om høsten, og de feller geviret før vinteren. Hos simler brukes geviret til å forsvare og slåss om beitegroper om vinteren. Simlene med gevir blir derfor dominante over bukkene om vinteren, og klarer dermed å vinne konkurransen om de verdifulle beitegropene.
Med tanke på den viktige funksjonen gevirene har for reinsdyra, var det derfor svært overraskende når man i Nordfjella fortalte om gnaging på gevir, mens det ennå sitter på hodet!
Dette førte til at vi satte i gang omfattende kartlegging. Vi ble overrasket da vi så omfanget. Over 90 prosent av simlene i Nordfjella hadde ekstreme nivåer av gevirgnaging ved avlivningen i februar 2018.
(Foto: Lars Nesse)
Fenomenet har økt
Vi fant skriftlige kilder som omtalte dette allerede i 1973, men fotografier av reinsdyrflokker tilbake til 1984 antyder at dette forekom langt sjeldnere da. Fenomenet har derfor økt i den perioden hvor skrantesyke antas å ha oppstått. At reinsdyr gnager på felte gevir, er et kjent fenomen i den vitenskapelige litteraturen. Det knyttes typisk til mineralmangel, uten at vi per i dag har dokumentert om dette er den bakenforliggende årsaken til gevirgnagingen i Nordfjella.
Men å gnage gevir, kan vi regne det som kannibalisme? Og hvordan skal dette forklare opprinnelsen til skrantesyke?
Fr
