Fagbladet
21.02.2020
Nå har den ensomme nattevakten startet en underskriftskampanje for å få en rettferdig kompensasjon for farene hun og kollegene utsettes for. Siden slutten av 80-tallet har Eli Kristine Ekeren vandret fram og tilbake i de samme, lange korridorene.
Her i andre etasje på Skjervum helse- og omsorgssenter i Gran kommune har hun ansvar både for dem som er redde og for dem som finner trøst i at det hele snart er over. Noen virker opplagte når hun kommer på jobb i 23-tiden, men puster ikke lenger når hun går sin faste runde klokka to. Ekeren våker over mennesker som bruker ukevis på å dø. Hun møter sønner og døtre som ikke tør å være alene med en døende forelder. Hun ringer dem som ikke ønsker å si farvel i det hele tatt.
Les merEkeren selv sier aldri nei. Så lenge behovet er der, holder hun beboerne i hånden til siste sukk.
Jobben er både krevende og ensom. Selv om det sitter to nattevakter i etasjen under, er det ikke bestandig en av dem kan forlate etasjen for å trå til her oppe. Dermed må Ekeren ofte ta viktige avgjørelser alene. Likevel får nattevaktene det samme tillegget som kveldsvaktene. Selv om kveldsvaktene har et helt apparat rundt seg hver gang det oppstår krevende eller uventede situ
