Jeg frykter at jeg ikke skal få gjort den jobben jeg er lært opp til å gjøre etter tre år på universitetet. Det vil i så fall være en enorm psykisk påkjenning.
Se for deg dette! Du ser et barn som har falt og slått seg. Du vet hva barnet trenger - litt sårstell og et plaster. Men du har ikke muligheten til å hjelpe barnet. Hvordan ville du følt deg da? Kanskje du ville følt på avmakt og håpløshet. Og tenk deg at du måtte bære med deg disse følelsene dag ut og dag inn, på jobb og etter jobb. Over tid blir det til et gnagsår i sjelen.
Vil jeg egentlig dette?
Realiteten er at, jo lenger ut i studiet jeg kommer, jo mer går det opp for meg at jeg sannsynligvis kommer til å kjenne på det uansett hvor jeg begynner å jobbe.
Jeg hører allerede kolleger sier «du blir vant
