Jeg tror ikke noen av oss som var på jobb 22. juli kommer til å glemme den vakta, eller de påfølgende vaktene etter terroren, uavhengig av rollen vi hadde. Om du var operativ eller kriminaltekniker på åstedet, operatør ved operasjonssentralen, analytiker i PST, sivilt ansatt i HR, involvert i stabsarbeidet, etterforsker, pårørendekontakt, eller på annen måte ble berørt har vi sikkert kjent på mange av de samme følelsene. Jeg har selv kjent på samhold, stolthet og trygghet, men også utilstrekkelighet, skyld, utrygghet, skam og ensomhet.
Livet etter 22.juli har vært, og er, en følelsesmessig berg- og dalbane. De første dagene etter terrorhendelsene følte jeg at politiet ble verdsatt, respektert og hadde stor tillitt i befolkningen. Men etter noen dager snudde stemningen og jeg følte meg hatet, utilstrekkelig og nærmest beskyldt for at politiet var ansvarlig for utfallet av ugjerningene. Som
