En eldre mann som blødde neseblod, satt med en diger papirrull på fanget og en bøtte på gulvet mens kona prøvde å trøste ham så godt hun kunne.
Et sted i nærheten gikk et helikopter inn for landing, og av erfaring visste jeg at nå kunne det bli enda mer venting, for legene pleide å bli tilkalt ved akutte tilfeller. Jeg håpet i alle fall å slippe til før nattklubbene stengte og de som hadde fått glass knust i ansiktet begynte å strømme på.
Et par timer, og så er det ikke så mye som en kopp kaffe å få.
Rett foran meg, på venteværelse, satt en asiatisk familie bestående av mor, far og ei jente på 4 - 5 år. Den lille jenta hadde langt mørkt hår, brune øyne og et smil som kunne få den mest sindige trønder til å smelte.
Etter det jeg fikk med meg, så hadde hun syklet seg av. Hun hadde en stor plasterlapp rett over det ene øyet.
- Dette kan ta tid, sa kona til han som blødde neseblod.
- Ja, det ser slik ut. Har dere vært her lenge? spurte jeg.
- Et par timer, og så er det ikke så mye som en kopp kaffe å få, svarte hun.
- Det skal jeg fikse, svarte jeg. Borte i gangen hadde jeg sett at det sto en kaffeautomat, og etter litt plunder kom jeg tilbake med en rykende varm kopp kaffe og en sjokolade som jeg ga til damen. Og hun reagerte som om hun hadde vunnet i lotto.
Jeg skulle ha visst litt mer om hvordan man takler ufrivillig vannlating.
Jeg hadde egentlig automatfobi, og en gang på Oppdal tabbet jeg meg skikkelig ut. Det var en telefonautomat inne på kafeen, så jeg la på penger og slo et nummer, men hørte ikke en lyd. Etter tre mislykkede forsøk så jeg en mann reise seg. Han kom bort til meg, og med et lurt smil om munnen sa han:
- Det der trur æ itj går gitt, og så oppdaget jeg hva jeg holdt på med.
Rett ved telefonen var det en kroneautomat fra redningsselskapet, og je