30-åringen sitter i et lite gråbrunt murhus, i en bakgate, i en liten kenyansk kystby, noen få mil fra grensen til Somalia. Det er 35 pluss i skyggen. Hvitmalingen på veggene flasser. Og det er ingen antydning til vindpust i de fillete oransje gardinene.
Hun forteller om fortiden sin. Ett ord går igjen.: «Kill». Å drepe. Se andre bli drept. Truslene om at du kan bli den neste. Det var daglig kost de tre årene hun tilbragte «i skogen» med en av verdens mest brutale og beryktede terrorgrupper.
- De tvang oss til å drepe folk i leiren også, sier hun.
- Våre egne. De som nektet å adlyde ordre.
En ung livsglad kvinne i begynnelsen av 20-årene. Hun drømte om å bli tv-stjerne eller jobbe i politiet. Hvordan havnet hun der? I en teltleir med hundre andre kvinner kledd i helsort, til tjeneste og fri disposisjon for krigerne i den muslimske terrororganisasjonen al-Shabab?
Skremmer turister
Bare et par kilometer unna det lille murhuset og de forsøplede bakgatene: Turister i bikini eller badeshorts, med Coca Cola eller parasolldrinker i hånda, ved bassengkanten på et «all inclusive» luksushotell eller under en palme på en av de idylliske kritthvite strendene.
Turistene kommer hit fortsatt. Men turistindustrien i Kenya er definitivt rammet av det alle snakker om. Det alle frykter: Voldelig ekstremisme.
Mellom 2011 og 2017 ble det i gjennomsnitt utført seksti terrorangrep i Kenya i året - av varierende styrke og omfang. Al-Shabab er angivelig ansvarlig for mer enn halvparten av angrepene, ifølge den britiske nettavisa The Conversation.
Det første angrepet som fikk internasjonal oppmerksomhet skjedde i 2002, da selvmordsbombere tok seg inn på Paradise hotel i Mombasa, sprengte store deler av hotellet og tok livet av 15 turister.
Mange husker nok enda bedre angrepet på Westgate kjøpesenter i Nairobi i 2013, der en norsk statsborger av somalisk bakgrunn var blant terroristene. Minst 67 mennesker ble massakrert. Mens mer enn 150 ble drept i terrorangrepet på universitetet i Garissa i 2015.
Og 15. januar i år skjedde det igjen. Voldelige ekstremister tok seg inn på et hotell og kontorkompleks i et av Nairobis mer fasjonable strøk. Mer enn 20 mennesker ble drept og mange skadet. Denne gang var flere av terroristene «deres egne»; kenyanske statsborgere.
Slike hendelser er blant grunnene til at kampen mot radikalisering og voldelig ekstremisme er på toppen av agendaen i dette landet, både for myndighetene, giverland, internasjonale samarbeidspartnere og lokale grasrotorganisasjoner.
Historien om hvordan en vanlig ung jente fra en liten kystby endte opp som drapskvinne, sier noe om hvor vanskelig dette er.
«Drømmemannen»
- Jeg vokste opp i en familie med sju barn, forteller Jamila.
Hun har kort naturlig hår, med diskré små gulldobber i ørene. Den kortermede kjolen i sort og hvitt mønster dekker så vidt knærne. I en grå skinnveske har hun et tynt svart sjal, som hun kan dekke seg til med hvis det trengs.
30-åringen har mye til felles med andre unge mennesker som vokser opp langs Kenyas kystområder.
- En dag stakk faren min av med en ny kvinne. Og moren min hadde ikke lenger råd til å betale det det kostet å ha oss barna på skolen. Jeg sluttet skolen etter sjuende klasse, forteller Jamila.
I stedet prøvde den unge jenta å finne seg arbeid - i et område av landet der utdanningsnivået er lavt og arbeidsledigheten høy. Jamila fant seg sporadisk noen dårlig betalte strøjobber. Og en periode jobbet hun som servitør i restauranten på et lite hotell. Det var her hun traff mannen som skulle forsegle hennes skjebne.
- Han likte meg. Og jeg likte han. Vennskapet vårt startet der på restauranten. Han kom dit ofte sammen med kollegaene sine. Etter en stund ba han meg slutte å jobbe der. Han ville at jeg skulle flytte inn til han, forteller Jamila.
Hun snakker tydelig og konsist. Hun er bare tretti år gammel, men har stemmen og blikket til en som har levd mye lenger og opplevd mye.
- Han hjalp meg. Ga meg mat. Ga meg penger. Han hjalp moren min og søsknene
