Kronisk sykdom
Diabetes type 2 (DT2) er en kronisk, progressiv sykdom som karakteriseres av vedvarende hyperglykemi. Dette skyldes insulinresistens og/eller at betacellene i pankreas ikke produserer nok insulin til å opprettholde normalt glukosenivå (1). Dårlig regulert DT2, kan føre til alvorlige mikro- og makrovaskulære komplikasjoner som retinopati, nefropati, nevropati, hjertesykdom, hjerneslag og perifer karsykdom, i tillegg til redusert livskvalitet og levetid (2, 3).
Behandlingen bør tilpasses den enkelte
God blodsukkerregulering fra et tidlig tidspunkt reduserer risikoen for komplikasjoner hos personer med DT2(4). Grunnsteinen i behandlingen av DT2 er livsstilsendringer, men mange har også behov for medikamentell behandling, hvor insulin er et av alternativene (1, 5).
God blodsukkerregulering fra et tidlig tidspunkt reduserer risikoen for komplikasjoner.
Behandling og behandlingsmål ved DT2 bør tilpasses individuelt til den enkeltes ressurser, preferanser, alder og eventuelle tilleggssykdommer.
Målsettingen med behandlingen er å senke blodsukkeret ned mot normalområdet uten at risikoen for hypoglykemi blir for stor (6).
Barrierer mot insulin
Det finnes en rekke legemidler å velge mellom i behandlingen av DT2 (6). Helsedirektoratet anbefaler insulin dersom HbA1c bør reduseres med mer enn 22 mmol/mol da andre alternativer ikke har like stor blodsukkersenkende effekt (6). Forskning viser imidlertid at initiering av insulin ofte utsettes til tross for dårlig blodsukkerregulering (7). Årsaken er sammensatt, og kan skyldes barrierer hos behandler og hos personen med diabetes.
I en internasjonal studie rapporterte over halvparten av deltakerne frykt for å starte insulinbehandling.
I en internasjonal studie rapporterte over halvparten av deltakerne med DT2 frykt for å starte insulinbehandling. Denne frykten handlet om negative oppfatninger og holdninger til insulinbehandling (8). I litteraturen omtales slik frykt mot insulinbehandling ofte som psykologiske barrierer mot insulinbehandling (9, 10). Vi har gjennomført en litteraturstudie for å utforske nærmere de barrierene mot insulinbehandling som kan knyttes til forhold hos den enkelte person med DT2.
Litteratursøk
Litteratursøket ble gjennomført i databasene MEDLINE, CINAHL og PsycINFO. Søkeordene som ble benyttet var «insulin», insulin theraphy, insulin initiation, insulin injection i kombinasjon med barriers, psychological barriers, psychological insulin resitence, reluctance, attitudes, clinical inertia. Litteratursøket ble begrenset til artikler publisert de siste ti år. Dette fordi behandlingen av DT2 har utviklet seg mye de senere år (11). Vi har konsentrert oss om beskrevne barrierer hos dem som har diabetes og ikke barrierer hos behandlerne selv om vi vet at dette ofte henger sammen.
Resultater
Resultatet av litteratursøket og den videre utvelgelsen av artikler som omhandlet psykologiske barrierer mot insulinbehandling ved DT2 er vist i figur 1. Ni artikler, to systematiske oversiktsartikler og sju primærstudier, ble inkludert i litteraturgjennomgangen.
Alle de inkluderte artiklene viser betydelig forekomst av barrierer mot insulinbehandling hos personer med DT2. De beskrevne barrierer kan inndeles i følgende seks temaer:
Insulin er siste utvei og et bevis på at en har feilet i egenbehandlingen.
Fornektelse av behovet for insulinbehandling.
Insulin vil ikke bidra til bedre sykdomskontroll.
Insulinbehandling er komplisert, lite fleksibelt og påvirker sosiale relasjoner.
Frykt for bivirkninger.
Frykt for injeksjoner.
Insulin er siste utvei og et bevis på at en har feilet i egenbehandlingen
Mange med DT2 tolker det slik at sykdommen har kommet over i en mer alvorlig fase når legen forskriver insulin (12). Deltakere med DT2 i flere av studiene ga uttrykk for en oppfatning av insulinbehandling som et tegn på alvorlig sykdom og en «siste utvei» (9, 13-16). Noen av deltakerne hevdet at budskapet om alvorlighet og en siste utvei var formidlet av legen (16, 17). Tankene om å måtte bruke insulin resten av livet var også fremhevet som en hyppig rapportert barriere (9, 18).
Flere studier har rapportert at oppstart av insulinbehandling var forbundet med skyldfølelse hos deltakerne med diabetes, deltakeren tolket det som bevis på at personen hadde feilet i egenomsorgen (9, 12-19).
Personer med DT2 har hevdet at de oppfatter at helsepersonell benytter insulinbehandling som en trussel eller straff om de ikke klarer å gjøre nødvendige tiltak for å kontrollere sykdommen (12,13,16). Enkelte med DT2 erfarte at slike trusler medførte sinne og en opplevelse av urettferdighet, fordi de hadde gjort hva de kunne for å følge anbefalt behandling (12).
Fornektelse av behovet for insulinbehan
