Ifølge Solheim er en robust stat og et kompetent styre langt viktigere, og han viser til Kina og Sør-Korea som talende eksempler. Dette eksempelparet antyder en annen form for mulig naivitet: idyllisering av en hvilken som helst form for «sterk stat».
Den tidligere utviklingsministeren treffer bedre når han hevder at utvikling av statskapasitet ikke er noe som et giverland kan levere, fra utsiden, men må komme innenfra, fra innbyggerne selv. Men her glemmer Solheim å nevne at noe av det samme gjelder forsøk på å bygge statskapasitet gjennom diktat fra oven, fra en innenlands autoritær ledelse.
Det er også lett å følge Solheim når han følger opp på denne måten: Vi kan «åpne våre markeder, bidra med investeringer og skape økonomisk vekst», samt bidra med hjelp til utdanning, og derigjennom bidra til å skape en middelklasse som kan gi et liberalt demokrati et realistisk fundament å stå på. Men allerede her blir det umiddelbart klart at eksemplet Kina ikke kan sies å passe helt inn i fortellingen, i hvert fall ikke så langt.
Stater og institusjoner
Vi er sikkert alle enige om at kvaliteten på et lands institusjoner er helt avgjørende for et lands menneskelige, politiske og økonomiske utvikling. Men her stopper ofte enigheten, kanskje nettopp fordi det er her de virkelig interessante spørsmålene dukker opp.
For hva mener vi med institusjoner? Solheims robuste stat med et kompetent styre er i egentlig forstand ikke en institusjon, i betydning spilleregler, men snarere en beskrivelse av en organisasjon som fungerer innenfor et sett av spilleregler. Det er den organiserte politiske makten og dens understøttende statsforvaltning Solheim egent