Vitenskapen skal forfølge sine egne mål der sannhetsforpliktelse og metode inngår som viktige ingredienser. Det er dette som sikrer opprettholdelsen av skillet mellom 'er' og 'bør', vitenskap og politikk/etikk, og som gjør at vitenskapen kan fortsette å fungere som en autonom sannhetskilde i moderne samfunn.
I dag er det et spørsmål om vi lever i en overgangsfase der vitenskapen foreløpig har det privilegiet at dens representanter kan lime inn bilder av Einsteins klare blikk og ville hår i powerpointen som illustrasjon på den frie vitenskapens nysgjerrighetsorientering uten å bli beskjemmet av en utvikling der vitenskapens involvering i det som kalles kunnskapsøkonomien øker i omfang.
Men det er en tid for alt, og det er kanskje på tide å innse hvor man befinner seg? I så fall vil man kunne støtte seg på litteratur som går tilbake til 80-90 tallet. Med begreper som technoscience, mode-2 science, post-academic science, post-normal science beskrives en utvikling bort fra tidligere idealer som vektlegger 'nysgjerrighet', 'sannhetstrang' og et fokus på å 'løse virkelighetens mysterier og spørsmålet om menneskets plass i universet', etc. og over i «idealer» som handler om å løs