Sverre Bagge
En kort introduksjon til Snorre Sturlason. Historiker og dikter
Cappelen Damm Akademisk, 2019
156 sider
Veil. pris: kr 299
Jeg kan huske et par forelesninger jeg i sin tid deltok på, der foreleseren i første time, fra et konkret og begrenset utgangspunkt, trakk opp noen linjer som til slutt ble til et mangslungent og vidstrakt bilde. Det var spennende, syntes jeg, og i litt mindre format er dette hva forfatter Sverre Bagge gjør i innledningen her. Han åpner med et sitat fra Heimskringla og viser hvordan det fra dette utløper en rekke interessante temaer, ikke minst det som utgjør bokas viktigste spørsmål, nemlig hvorvidt det går an å stole på Snorre som historieskriver. At Snorre var god til å skildre stridigheter omkring kongemakten, er velkjent, men hva, om noe, kan man stole på her?
Det er litt som å lese intrigene i en såpeserie.
Sverre Bagge er helt klart rett mann til å gi oss en innføring i dette. Han er professor emeritus ved Universitetet i Bergen og spesialist på middelalderhistorie, og det merkes at han har et svært gjennomarbeidet forhold til det han skriver om. Det blir ikke bare en innføring i Snorre, dette, det blir også en innføring i drøfting av kilder og hvordan man fortolker historisk materiale. Side om side med presentasjonen av Snorre får vi metodiske overveielser. Innhold og metode går hånd i hånd - ja, mens vi leser, er vi med på utgravingen av selve historien; utgravingen blir noe historien ikke kan ses uavhengig av. Slikt er også spennende, synes jeg.
Bagge er også god til å balansere. Selvsagt blir vi ledet inn i beretningene til Snorre. Vi lærer om både Olav Tryggvason og Olav den hellige, blir med inn i konfliktene: Hvorfor blir for eksempel Tore Hund en av Olav den helliges fiender? Vi får historiene, og dermed blir det en del navn og hendelser. Det er en del «så gjorde han slik og han sånn». Ja, det er litt som å lese intrigene i en såpeserie. Men når dette begynner å kjennes litt vel mye, kutter Bagge av, da er kapitlet enten slutt, eller det er tilbake til analysen igjen.
Boka ender med et både-og når det gjelder spørsmålet om Snorres troverdighet. Snorre dikter for å få fram poeng, sier Bagge; Snorre var altså både historiker og dikter. Uansett, i tid sto han jo mye nærmere de historiske begivenhetene enn enhver moderne historiker. Det gir ham et forsprang. Jeg skjønner hva han mener, for et par steder må jeg stusse. Det er ok, synes jeg, at ord jeg ikke kjenner, ikke blir forklart, som «en gode», for eksempel, da slike forklaringer kan gjøre noe med tone og flyt. Jeg kan jo google (herredshøvding). Verre var det da jeg leste om Snorres mor at hun sløste bort mye av eiendommen da mannen døde. Jeg begynte å se for meg middelalderske kjøpesentre og veddeløpsbaner og utsvevende uteliv, samtidig som jeg visste at jeg var helt på jordet. Jeg mangler forutsetningene, og her tar Bagge dem tydeligvis for gitt. Han viser vel dermed at han tross alt har kommet seg ganske nær tiden Snorre skildrer.
Image-text:
Går det an å stole på Snorre som historieskriver? Illustrasjon: Christian Krogh/Wikimedia commons
