Aksel Tjora (red.) Universitetskamp Scandinavian Academic Press, 2019
533 sider
Veil. pris: kr 399 / gratis for nedlasting
Det er nettopp denne «interferensen», mellom New Public Management og Humboldt så og si, som utgjør omdreiningspunktet for bidragene i boken, skrevet med utgangspunkt i en bekymring om vesentlige utviklingstrekk i universitetssektoren. Redaktør Aksel Tjora, professor i sosiologi ved NTNU, har samlet 30 forfattere fordelt på 22 kapitler, i en samling virkelighetsbeskrivelser sett fra de faste og (fortjenestefullt) midlertidig vitenskapelig ansattes utkikkspunkt. I ytterste konsekvens handler universitetskampen i bokens tittel om å yte motstand mot «administratorer og ledere som omformer universitetene til forretningsvirksomhet, og som er mistenksomme overfor de vitenskapelig ansattes motstand», som Tjora skriver i sitt eget bidrag i boken.
Boken veksler mellom prinsipielle og personlige perspektiver som utfyller hverandre på en god måte. Et bidrag forklarer det konkrete ideologiske grunnlaget og innholdet i New Public Management-tenkningen, mens et annet skildrer personlige opplevelser av avmakt og mangel på medbestemmelse i ulike råd på universitets-, fakultets- og instituttnivå. Vi får kritiske blikk på hvordan nye publiseringskrav har endret hele fagfelt, og selvrefleksjon om interne forsknings- og ansettelsesprosesser ved et navngitt institutt. Felles for alle bidragene er at de er grundige i sine redegjørelser, og at de samlet gir en god bakgrunn til å forstå konsekvensene av flere parallelle utviklingstrekk ved universitetene i dag.
Boken kan godt beskyldes for å være et kompendium av klagesanger om trykkende sko - der tematikkene er velkjente for alle lesere av Forskerforum: Kritikk av logikken bak tellekanter og publiseringspoeng, diskusjon om ansatte vs. valgte ledere, erosjonen av demokratisk medvirkning, de negative effektene av toppstyrte sammenslåinger, kampen mot åpne kontorlandskap, kjønnskamp og kamp for det norske forskningsspråket har vært gjengangere det siste tiåret. Boken er i så måte en tilstandsrapport fra slagmarken, og man skal være sterk i ånden for ikke å la oppgittheten ta over etter hvert som et ganske dystopisk landskap tegnes opp.
Kanskje har man ikke noe annet valg en å innta en «tvangsironisk» holdning, som Pål Veiden skriver om i et av bokens første kapitler? I korte trekk handler denne holdningen om å gi lederne rett i sine mistanker, å være en ansatt som med vitende og vilje på visse plan nekter å forholde seg til pålegg og restriksjoner, og i stedet velger å dyrke kollegial lojalitet. Og det er nettopp denne kollegiale lojaliteten som gjentatte ganger gjennom boken fremheves som den mest effektive (og kanskje eneste) motstandsformen. Den har også det fortrinn at den allerede finnes i systemet, og dermed ikke er noe som må bygges opp fra bunnen av. Enkelte inspirerende eksempler på initiativer for å synliggjøre motstanden og prøve å utvide sin egen kollegiale omgangskrets, som for eksempel gjennom initiativene New University Norway og ProtestPub ved NTNU, gir interessante perspektiver på potensialet i denne holdningen.
Boken veksler mellom prinsipielle og personlige perspektiver som utfyller hverandre på en god måte.
Når jeg likevel sitter igjen med et lite savn etter konkrete forslag på hvordan motstanden kan omsettes i systematisk, forskningspolitisk praksis på et mer omfattende nivå, er det sannsynligvis et savn jeg deler med bidragsyterne. For om boken tilbyr få forslag til konkrete, gjennomførbare måter å oppskalere motstanden på, innbyr den i aller høyeste grad til å tenke over det, og det synes også å være bokens hensikt.
Betimelig nok munner boken ut i det nærmeste vi kommer et slags manifest, nemlig den svært edruelige teksten til Knut Kjeldstadli med tittelen «Samfunnsnytte og fagforeninger». I motsetning til manifester fra mer aggressive universitetsopprør i utlandet de siste årene, der kampen har foregått på barrikadene med regelrett okkupasjon av enkelte universitetsområder, er Kjelstadlis forslag veldig norsk. Som et tredje alternativ til «to utilstrekkelige universitetsmodeller» - med en romantiserende idé om Humboldt på den ene siden og en markedsstyringslogikk som gjør oss til husmenn på den andre -foreslår Kjeldstadli Samfunnsuniversitetet, et «begrep som foruten å romme offentlig eie, impliserer å betjene allmennheten». Og det viktigste er kanskje at det allerede finnes en omfattende organisert struktur som kan fremkjempe en slik ny idé om universitetet: fagforeningene.
