I medieomtaler av skandaler i forskningen kan man fort få inntrykk av at overtramp skyldes den narsissistiske eller overambisiøse forskeren, som turer frem uten hensyn til etiske rettesnorer, og at brudd på normer dermed først og fremst kan spores til psykologiske egenskaper hos den enkelte.
Enkeltforskeren har selvsagt et stort ansvar for at forskningen skjer i henhold til anerkjente forskningsetiske normer. Men forskere opererer ikke i et vakuum. Forskning skjer alltid i et økosystem, og det er dermed mange som har et ansvar for hvordan forskning produseres og brukes. De senere års skandaler viser oss at systemet rundt forskeren ofte har feilet. Selv i saker med åpenbare og grove avvik, slik som fabrikkering av data, har verken medforfattere eller tidsskriftredaktører oppdaget feilene eller sagt ifra.