Analysene viser at sammensetningen av disse utvalgene har endret seg dramatisk de siste 50 årene.
Og den mest markante utviklingen er forskernes inntog i utvalgene.
Forskerne selv får definitivt dagsordenmakt, og politikere og byråkrater kan få ekspertene til å ta upopulære beslutninger for seg.
Cathrine Holst
Ideen om den kunnskapsbaserte politikken
Analysene viser blant annet at:
I utvalg som utreder politikk har andelen akademikere og forskere ved uavhengige forskningsinstitutter økt fra 7 prosent på 1970-tallet til 30 prosent de siste ti årene.
I utvalg som utreder lover har andelen forskere økt fra 10 prosent til 23 prosent i samme periode.
Utvalg uten forskere er blitt stadig sjeldnere. Mens forskere kun var med i en tredjedel av utvalgene på 1970-tallet, hadde 90 prosent av alle utvalg siden 2010 minst én forsker blant sine medlemmer.
Særlig blant utvalgsledere har det vært en stor vekst i andelen med forsker- eller professortittel. På 1970-tallet var én av syv utvalgsledere fra forskningsverdenen, i dag er annenhver utvalgsleder fra akademia eller forskning.
- Politikken har ikke akkurat blitt mindre kompleks de siste femti årene, sier Cathrine Holst til Khrono.
Hun viser til eksempler som det å få på plass et nytt pensjonssystem eller miljøtiltak som fungerer.
- Da trenger man ofte spesialkunnskap og forskningsbasert kunnskap. Teknologisk utvikling, globalisering og samfunnsmessig kompleksitet gjør oss mer avhengige av ekspertene, sier hun.
Samtidig har ideen om at politikk bør være kunnskapsbasert større kraft enn før - både i Norge og mange andre land, ifølge Holst.
- Denne ideen har vind i seilene - både innenfor styringsverket, og i samfunnet f
