1957 er også året Stortinget vedtar å innføre fjernsyn, mot KrFs og Bondepartiets stemmer.
Opphold
Journalisten har lagt tunge år bak seg. Bortsett fra en primitiv eksilutgave, som ble utgitt i London mot slutten av krigen, lå bladet nede fra november 1940 fram til august 1945. Og oppstarten var trøblete.
A. W. Brøggers Boktrykkeri hadde trykket Journalisten siden starten, men ville nå løses fra kontrakten. Det skapte problemer fordi Oslo-trykkeriene hadde så mye å gjøre at ingen andre kunne trykke Journalisten. Men til slutt fikk bladet avtale med Tønsbergs Aktietrykkeri.
Gratis reiser med NSB var i flere tiår en fordel som fulgte med journalistyrket.
Ny utgiver
Rett før krigen var Journalisten blitt medlemsblad for Norsk Presseforbund, etter at forbundet vedtok obligatorisk abonnement på bladet for sine medlemmer. Men OJ sto som utgiver fram til oktober 1945, da klubben overlot ansvaret til NP. Utgitt av ble deretter endret til Satt i gang av Oslo Journalistklubb. Samtidig overtok Arne Falk som redaktør i Journalisten etter Asbjørn Barlaup.
Falk satt som redaktør i Journalisten helt til 1962 og er dermed den som har vært lengst i stillingen. Nynorskmannen begynte å brukte signaturen Frifant i Journalisten og fortsatte seinere med det i Dag og Tid.
Hevet lønna
De første redaktørene i Journalisten jobbet uten lønn. Etter hvert fikk de penger for strevet, og årsmeldinga for 1957 opplyser at NP har regulert redaktørlønna slik at den nå er like høy som redaktørlønnen i dagspressen.
JOURNALISTEN 1917-2017
Journalisten ble etablert i januar 1917 som organ for Kristiania Journalistklub, fra 1936 som blad for Norsk Presseforbund og fra 1984 som organ for Norsk Journalistlag.
19. desember 2014 utkom siste nummer av Journalisten på papir. I de sju siste papirutgavene så Journalisten tilbake på bladets 98-årige historie.
Artiklene ble skrevet av daværende Journalisten-reporter Kathrine Geard, som sluttet i bladet ved årsskiftet 2014/15. I januar 2017 utgir hun og tidligere kollega Leif Gjerstad bok om Journalistens 100-årige historie.
Les tidligere publisererte saker i denne serien:
Regnskapet viser at det er 6 150 kroner. Bladet, som går med overskudd, har størst inntekter fra medlemskontingenten, 13 104 kroner. Annonseinntektene er på 11 597 kroner.
I det første 1957-nummeret gir Journalisten ordet til NPs formann, redaktør Per Monsen.
Et nyttårsønske? At alle medlemmer vil lese Vær Varsomplakaten som er heftet inn i det nye medlemskortet.
Monsen er også opptatt av den økende tendens til å se avisene som forretning. Som han mener fører til at ledelsen ensidig satser på nytt teknisk utstyr, nye bygg og nye distribusjonsmetoder.
De glemmer at det er i redaksjonen avisen blir produsert. Så stiger utgiftene, for de nye bygninger og maskiner skal nedbetales og forrentes. Og dermed blir det lite til overs til den produktive avdeling, til redaksjonen. Den kommer til slutt. Dette er en farlig politikk, uttaler Monsen.
Harde lønnsforhandlinger
Dannelsen av Norsk Journalistlag i april 1946 var en pressehistorisk milepæl. Elleve år seinere opplyser formannen Vegard Sletten til Journalisten at NJ går styrket inn i 1957. Høsten før hadde harde lønnsforhandlinger kostet mye krefter, og ennå gjensto problemer.
For NJ har medlemmer i mer enn 40 aviser og byråer som står utenfor arbeidsgiverorganisasjonen. Og Arbeiderpartiets Presseforbund fører egne lønnsforhandlinger. Vanligvis godtok de frittstående samme avtale som NJ og arbeidsgiverforeningen ble enige om.
Men denne gangen var ikke Norsk Telegrambyrå med på notene. NJ hadde fremmet krav om særskilt godtgjørelse for den såkalte byråvakta (nattevakt) som NTB, Associated Press og United Press hadde innført dette året. Kravet ble innfridd i AP og UP, men styret i NTB nektet å godta et tillegg på 30 kroner. Først seinere på året ga NTB seg.
Sterkt samhold
Medlemstallet i NJ har økt til 850. Sletten opplever oppslutningen fra medlemmene som sterk og samstemmig. Det er vel ikke altfor ubeskjedent å hevde at NJ går styrket inn i det nye året, og enda enkelte tydeligvis mener noe annet, er jeg overbevist om at dette vil være til gagn for hele pressen.
Morgenbladet mente noe annet. I lederen Journalistikk på tariff het det at journalistene har nedvurdert egenarten av yrket ved å inngå en tariffavtale som skal bestemme over deres vilkår. Lederen utløste mange harmdirrende innlegg til Journalisten. Flere enn noen annen artikkel etter krigen, ifølge redaktør Falk.
Journalistikk som fritt yrke har proletarisert journaliststanden i uhyggelig grad
Men bitter og lang erfaring har uomtvistelig slått fast at journalistikk som fritt yrke har proletarisert journaliststanden i uhyggelig grad, og mulighetene for sterk individuell utfoldelse er redusert til en ordklisjé som bare påkaller smilet, skriver en.
Fleire slike innlegg kjem eg kanskje ikkje til å ta, de fleste er for temperamentsfulle, kommenterer Falk, som mener journalistene må bruke harmen til å bygge en sterkere organisasjon. Slik typografene har.
Typografene har i mangfoldige år skjøna at ingen pengar kan gi betre renter enn den kontingenten dei betaler til fagforeninga si. Det er noe journalistane aldri har skjøna.
Annonsesvikt
Avisdød ble heftig debattert på presseforbundets årsmøte. Redaktør Gunnar Garbos innledning er gjengitt i sin helhet i Journalisten.
Vi må regne med at avisdøden vil gripe om seg.
Siden 1949 hadde 19 aviser gått inn og budskapet hans var at de minste avisene på toavis-steder og flere nummer 3- og 4-aviser i byene nå er i faresonen.
Enkelte fryktet avisdød, men stillingsannonsene bidro til å styrke Journalistens økonomi.
De er tvunget til å holde en relativt kostbar standard, og på samme tid svikter annonseinntektene, analyserer Garbo, som mener det er betenkelig at avisene i stigende grad har bygget sin økonomi på annonser og senket prisene på løssalg og abonnement.
Det gjør pressen mer følsom for konjunktursvingninger og stillingen dobbelt vanskelig for utsatte aviser.
Det er et stort spørsmål om ikke disse avisene tross alt hadde stått seg på det om pressen hadde latt sine lesere betale mer av hva bladet koster.
Savner stoff
På samme årsmøte får Journalisten kritikk. Olav Røgeberg syntes Journalisten i altfor stor grad var blitt et organisasjonsblad, i stedet for et medlemsblad for alle norske pressefolk. Han mente det foregikk gledelig utvikling og mye godt arbeid som burde vært omtalt i bladet.
Det kunne heller ikke skade om bladet la større vekt på sitt ytre.
Oddvar Hellerud mente på sin side at redaktøren hadde fulgt de retningslinjer som ble trukket opp da NP overtok bladet.
Jeg og mange med meg er av den oppfatning at Journalisten er det beste journalistiske fagbladet vi har i Norden.
I 1957 hadde bildene gjort sitt inntog i Journalistens spalter for alvor, i reportasjer der blant annet "medbrakte koner kommenterer hovedstyrets sommermøter".
