Det er mandag formiddag og for ellevte gang på fem måneder setter Rolf Helle (51) seg i behandlingsstolen i 2. etasje på kreftavdelingen på Haukeland sykehus. Hvis alt går etter planen, er det nest siste gang han knepper opp den kortermede skjorta så sykepleier Sofie Elise Sørensen får koblet til overtrykksflaska som skal tilføre kroppen hans cellegift de neste 45 timene. Mens sykepleieren desinfiserer brystkassa hans og setter inn ei nål i veneporten, er det umulig ikke å legge merke til tatoveringen på Rolfs høyre underarm: Den viser en feier i fullfigur, eller en brannforebygger, som er det gamle feieryrkets nye tittel fra 1. januar 2021.
Eivind Senneset
- Det er min far, sier Helle.
- Han var også feier. Jeg sa lenge at jeg skulle tatovere et bilde av ham, men jeg gjorde det ikke før det var for seint. Dessverre. Han døde av kreft i 2019.
Svoveldioksid, karbonmonoksid, nitrøse gasser, polyaromatiske hydrokarboner, tungmetaller, syrer, asbest og kvarts. Dette er noen av stoffene en brannforebygger kan bli utsatt for på jobb.
At røyk og sot er helseskadelig, er ikke nytt. Allerede på 1700-tallet fant den britiske kirurgen Percivall Pott ut at flesteparten av de unge mennene han behandlet for testikkelkreft, hadde et fellestrekk: De hadde jobbet som feiere.
På denne tida ble pipene i europeiske storbyer feid av barn, ofte nakne og helt ned i fire-fem års alderen. Potts funn fikk først betydning for holdningen til barnearbeid. I 1840 var den nedre aldersgrensen for å jobbe som feier i Storbritannia, blitt 16 år. I Norge har feieryrket eksistert i 300 år. Også her utførte barn jobben. På begynnelsen av 1900-tallet ble feiervesenet kommunalisert i de fleste store byene, og feierne organiserte seg, både for å øke yrkets status og fordi de måtte stå sammen for å minimere risikoen ved arbeidet. Verneutstyr ble likevel verken vanlig eller pålagt, før på 70-tallet. På 80-tallet avdekket feiervesenet i Oslo at arbeidsmiljøet i fyrhusene inneholdt store mengder skadelig støv, sot og asbest.
De siste åra har yrket gjennomgått store endringer, med langt større bevissthet rundt risiko i arbeidsmiljø. Likevel er farene der fortsatt. En samkjøring av folketellinger i Norden mellom 1961 og 2005 og kreftregistrene, viste at feiere har 20 prosent høyere risiko for kreft enn normalbefolkningen. Til sammenligning er kreftforekomsten hos brannfolk seks prosent høyere enn i resten av befolkningen.
Rolf Helle kan ikke huske at han noen gang vurderte et annet yrke: Han skulle bli feier som faren sin. 16 år gammel tok han på seg vernedressen og klatra opp i sin første pipe. Han tok spenntak med bein og armer i hjørnene på innsida av pipa for ikke å rase til bunns. Foran ansiktet hadde han ei tøybleie som beskyttelse mot støv og sot.
Bortsett fra to år som brannkonstabel og røykdykker under førstegangstjenesten i forsvaret, jobbet han heltid som feier i Bergen brannvesen fram til 2002. Da flyttet Helle, kona Monica og sønnene deres til Kvam ved Hardangerfjorden. Der startet Helle eget feierselskap, samtidig som han fikk seg jobb i det lokale brannvesenet. Deltidsstillingen innebar vakt ei uke i måneden og deltakelse i utrykninger når han var tilgjengelig. Rolf Helle hadde vært feier i 35 år og røykdykker i 22 år, da han en mandag morgen i fjor høst fikk øye på ferskt blod i doskåla. Det han så, fikk ham til å ringe fastlegen.
- Jeg fleipa med at jeg tross alt var blitt 51 år og det var på tide å sjekke prostataen, men min første tanke var at blodet skyldtes hemoroider, sier han.
I ettertid har Helle tenkt mye på hvordan tilfeldigheter spiller inn og påvirker livene våre.
- Den helga hadde jeg hatt besøk av en gjeng gamle feierkompiser i Kvam. Vi hygget oss og preika mye. En av gutta hadde fått kreft, han fortalte om sykdommen og behandlingen. Kanskje hadde jeg aldri ringt legen, hvis vi ikke hadde vært sammen den helga.
Ledningene mellom veneporten på høyre side av brystkassa er kommet på plass under skjorta. Flaska med cellegift henger i ei lita veske i beltet. Det er gått et snaut �
